Sosialpolitikk

Oversikt

Den europeiske unions sosialpolitiske engasjement er særlig rettet mot arbeidslivet. Tiltak for å bekjempe arbeidsløshet står øverst på EUs sosialpolitiske dagsorden. Høyt oppe står også en rekke tiltak for å fremme likestilling mellom kjønnene og for å bekjempe rasisme.

Den sosiale protokoll regner opp en rekke sosialpolitiske satsingsområder som omfatter blant annet minstestandarder for helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsvilkår forøvrig og retten til informasjon og konsultasjon for arbeidstagerne.

For at fri bevegelse av arbeidskraft skal være mest mulig effektivt innenfor det frie marked må en kunne ta med seg trygderettigheter når man flytter fra et land til et annet. For å heve det generelle nivået på levestandarden i Europa har EU innført en rekke minstestandarder for sosial velferd og beskyttelse for arbeidstakere. Dette er også viktig for at land med lav sosial beskyttelse av arbeidstagere ikke skal utkonkurrere land der den sosiale beskyttelsen er bedre. En minstestandard innebærer at land som ønsker det kan ha strengere lover eller bedre betingelser for arbeiderne enn det EU har satt som minstestandard, men ingen land kan gå under disse.

Det er fortsatt store forskjeller mellom medlemslandene i forhold til hvordan de organiserer sine velferdssystemer. EUs toppmøte vedtok i desember 2000 en europeiske sosial agenda som setter konkrete prioriteringer for fem år fremover. Gjennom et sett indikatorer kan man måle og sammenligne landenes resultater. Dette gjør det mulig for landene å se hvilke løsninger som gir best reslutater og gir samtidig en pekepinn på om landene oppnår målsettingene.

Den europeiske unions sosialpolitiske engasjement er særlig rettet mot arbeidslivet. Tiltak for å bekjempe arbeidsløshet står øverst på EUs sosialpolitiske dagsorden. Høyt oppe står også en rekke tiltak for å fremme likestilling mellom kjønnene og for å bekjempe rasisme.

Den sosiale protokoll regner opp en rekke sosialpolitiske satsingsområder som omfatter blant annet minstestandarder for helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsvilkår forøvrig og retten til informasjon og konsultasjon for arbeidstagerne.

For at fri bevegelse av arbeidskraft skal være mest mulig effektivt innenfor det frie marked må en kunne ta med seg trygderettigheter når man flytter fra et land til et annet. For å heve det generelle nivået på levestandarden i Europa har EU innført en rekke minstestandarder for sosial velferd og beskyttelse for arbeidstakere. Dette er også viktig for at land med lav sosial beskyttelse av arbeidstagere ikke skal utkonkurrere land der den sosiale beskyttelsen er bedre. En minstestandard innebærer at land som ønsker det kan ha strengere lover eller bedre betingelser for arbeiderne enn det EU har satt som minstestandard, men ingen land kan gå under disse.

Det er fortsatt store forskjeller mellom medlemslandene i forhold til hvordan de organiserer sine velferdssystemer. EUs toppmøte vedtok i desember 2000 en europeiske sosial agenda som setter konkrete prioriteringer for fem år fremover. Gjennom et sett indikatorer kan man måle og sammenligne landenes resultater. Dette gjør det mulig for landene å se hvilke løsninger som gir best reslutater og gir samtidig en pekepinn på om landene oppnår målsettingene.

Norge og EUs sysselsetting- og sosialpolitikk

Innenfor EØS-rammen finnes lovgiving på blant annet følgende områder: Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett, informasjon og konsultasjon i arbeidslivet, forbrukerbeskyttelse, likestilling, tiltak innen yrkesopplæring og tiltak med sikte på utjevning mellom grupper og regioner. Regelverket har form av minimumskrav, det vil si at Norge står fritt til å innføre strengere krav hvis det er ønskelig.