EUs landbrukspolitikk

EUs felles landbrukspolitikk (Common Agricultural Policy - CAP) som opprinnelig ble skapt for å sikre Vest-Europas matvareforsyning, opprettholder og fremmer i dag utviklingen av distriktene gjennom et mangfoldig landbruk. Med dyresykdommer som BSE (kugalskap) og munn- og klovsyke er produksjonsmetoder og kvalitet kommet øverst på forbrukernes dagsorden og landbruks- og forbrukerpolitikk er koblet tettere sammen.

EUs felles landbrukspolitikk ble opprettet i begynnelsen av 1960-årene og var et av de første områdene der tiltak i felles EU-regi ble gjennomført. Hensikten med å overføre markedsdelen av landbrukspolitikken fra nasjonalt nivå til EU var å sørge for sikker matforsyning til rimelige og stabile priser.

Historisk har tre grunnleggende prinsipper vært lagt til grunn for EUs felles landbrukspolitikk: et felles marked, felleskapelig preferanse og finansiell solidaritet. Dette innebærer et felles indre marked uten handelshindringer mellom medlemslandene, samt et felles grensevern omkring dette markedet. Finansiell solidaritet innebærer at EU skal finansiere alle tiltak i sektoren uavhengig av hvilke medlemsland som yter godt av tiltakene. Dette har resultert i at noen land er netto mottakere av CAP-støtte, mens andre er netto bidragsytere.

EU ønsker å beskytte sin landbruksproduksjon mot svingninger i prisene på verdensmarkedet. Dette gjøres ved hjelp av:
- Markedsreguleringer
- Tollunion
- Garanterte minstepriser

Sluttprisen til forbrukerne blir holdt stabil, og bøndene sikres en fast inntekt ved at EUs organer griper inn med støttekjøp når prisene på landbruksvarer synker under et visst nivå. Ytelsene til landbruket legger beslag på rundt halvparten av EUs årlige budsjett.

Til tross for at disse prinsippene har stått uforandret siden fellesskapets første dager, har landbrukspolitikken blitt reformert ved en rekke anledninger. I 1992 ønsket man å angripe problemer med overproduksjon og de store utgiftene ved å opprettholde prisene til bøndene. Reformen tok sikte på å redusere produksjonen og å basere mer av støtten til bøndene på arealtilskudd i stedet for direkte produksjonsstøtte. Dette har bidratt til at de store overskuddslagrene av jordbruksvarer er så godt som forsvunnet.

Reformen fra 1992 ble videreført i forbindelse med forberedelsene til EUs utvidelse østover. Gjennom Agenda 2000 ble politikken endret for å styrke markedsorienteringen og konkurransekraften til landbruket og for å forberede Unionen på innlemmelsen av østeuropeiske land hvor landbrukssektoren utgjør en mye større del av næringslivet og sysselsetter en større del av befolkningen enn i EU-landene ellers. Agenda 2000 gir retningslinjene for dagens CAP og legger større vekt på de distriktspolitiske sidene ved landbruket enn før. En viktig del av landbrukspolitikken er å bevare flest mulig gårder i distriktene for å opprettholde driften og å hjelpe små bruk.

Midtveisgjennomgangen (Mid-term Review) av Den felles landbrukspolitikken

Med EU utvidelsen og en ny WTO-runde i bakhodet gjennomgikk EU i juni 2003 en ny reform - den såkalte ”Mid-Term Review” - av CAP. Reformen innebærer at støtten til EUs landbruk endres helt og rettes mot forbrukere og skattebetalere. Målet er å gi bonden i EU frihet til å produsere det markedet ønsker. Dette innebærer i utgangspunktet at støtte utbetales uavhengig av produksjonens størrelse, men her kan medlemslandene velge forskjellige framgangsmåter. Det nye systemet med ”enkeltbetalinger pr. bedrift” skal knyttes til sterke krav til miljø, dyrevelferd, og matvaretrygghet. Les mer her

Reformen trådte i kraft 1. januar 2005. Mer om hvordan medlemslandene implementerer CAP-reformen her

Bygdeutvikling i sentrum

Som en del av CAP-reformen skal Kommisjonen forberede en ny politikk for bygdeutvikling. Dette vil innebære tilleggsbevilgninger for bygdeutvikling og tiltak for å promotere matsikkerhet, kvalitet og dyrevelferd. Les mer om politikken for bygdeutvikling her.

CAP-reformen kan betraktes som en tilpasning i påvente av et resultat av den pågående WTO-runden (Doha-runden). Reformen er ventet å hjelpe EUs posisjon i WTO på flere områder, f. eks med bredere bruk av ”grønn støtte” og avvikling av produksjonsrettet landbruksstøtte.

Norge og EUs landbrukspolitikk

Norge er ikke med i EUs felles landbrukspolitikk, men har likevel regulert sin handel med EU gjennom EØS-avtalens Artikkel 19 (basis landbruksprodukter) og Protokoll 3 (bearbeidede landbruksprodukter). Artikkel 19 avtalen innebærer at EU vil få redusert toll på flere varer som eksporteres til det norske markedet, blant annet planter, frukt og grønnsaker, samt større tollkvoter på f. eks ost. Omvendt har norske produsenter fått bedret tilgang til det indre markedet for blant annet blomkål, brokkoli, kinakål, kirsebær, plommer og jordbær.

Gjennom en egen veterinæravtale i EØS-regi samarbeider veterinærmyndighetene i EU og Norge om å holde en høy standard for plante- og dyrehelse.