Fiskeripolitikk

■ Sørge for tilgang av ferske og sunne fiskeriprodukter på markedene i EU

■ Sikre en anstendig inntekt for dem som har sitt levebrød i fiskerisektoren

■ Beskytte dyre- og plantelivet i havet og langs kysten

Felles tiltak fra alle EU-landene er den mest effektive måten å oppnå disse målsetningene på. Det er tre grunner til det. For det første respekterer ikke fiskebestanden nasjonale grenser. For det andre er det et fritt marked for salg av fisk i EU, og for det tredje står EU-landene sterkere sammen enn hver for seg når de skal forhandle i internasjonale fora eller med andre land.

EU er verdens største marked for fiskeprodukter, men er forbigått av både Japan og USA når det gjelder kvantiteten de selv tar opp av havet. Generelt sett er fiskerisektoren kun en liten del av EUs økonomi, anslagsvis 1 % av EUs budsjett. Men 1,5 millioner mennesker i EU er avhengige av fiskeri og foredling av fisk for å sikre sitt levebrød. Det er store forskjeller mellom regionene i denne sektoren og noen kystregioner i EU er helt og holdent basert på fiske. EU fikk en ny felles fiskeripolitikk 1. januar 2003.

I dag har EU en ny felles fiskeripolitikk. Fram til reformen var det klart at den gamle politikken ikke kunne imøtekomme de mange utfordringene I fiskeriene. For mye fisk har blitt tatt opp av havet, f. eks torskebestanden i Nordsjøen og EU-flåten har vært for stor i forhold til fangstmuligheter. Etter en lang konsultasjonsprosess ble en ny fiskeripolitikk vedtatt i desember 2003. Den nye politikken innholder en rekke instrumenter og nyvinninger som styrker Unionens evne og kapasitet til å bedre forvalte ressurser, og dermed sikre kystbefolkningens næringsgrunnlag.

Den nye fiskeripolitikken har blant annet:

- en sterkere langsiktig forvaltningsstrategi

- opprettet regionale rådgivende organ for å involvere fiskere og andre parter i beslutningsprosessene

- opprettet et felles inspeksjonsorgan

- vedtatt en ny flåtepolitikk som skal takle overkapasitetsproblemet i EU-flåten

Forholdet til Norge

EUs forhold til Norge reguleres av flere bilateral avtaler. I tillegg deler Norge og EU flere bestander som oppholder seg både i norsk og EU-farvann. Dette innebærer at Norge og EU hvert år forhandler om fangstmengde (Total Allowable Catch). Den bilaterale avtalen med Norge regnes for å være den viktigste EU har med tredjeland. I tillegg inneholder EØS avtalen en særskilt protokoll om handel med fiskeriprodukter, Protokoll 9.