Oversikt
Hovedmålsettingene for Den
felles fiskeripolitikken:
■ Sikre langsiktig rasjonell bruk av fiskeressursene i
havet.
■ Sørge for tilgang av ferske og sunne fiskeriprodukter
på markedene i EU
■ Sikre en anstendig inntekt for dem som har sitt
levebrød i fiskerisektoren
■ Beskytte dyre- og plantelivet i havet og langs kysten
Felles tiltak fra alle EU-landene er den mest effektive
måten å oppnå disse målsetningene på. Det er tre grunner til det. For det
første respekterer ikke fiskebestanden nasjonale grenser. For det andre er
det et fritt marked for salg av fisk i EU, og for det tredje står
EU-landene sterkere sammen enn hver for seg når de skal forhandle i
internasjonale fora eller med andre land.
EU er verdens største marked for fiskeprodukter, men er
forbigått av både Japan og USA når det gjelder kvantiteten de selv tar opp
av havet. Generelt sett er fiskerisektoren kun en liten del av EUs
økonomi, anslagsvis 1 % av EUs budsjett. Men 1,5 millioner mennesker i EU
er avhengige av fiskeri og foredling av fisk for å sikre sitt levebrød.
Det er store forskjeller mellom regionene i denne sektoren og noen
kystregioner i EU er helt og holdent basert på fiske. EU fikk en ny felles
fiskeripolitikk 1. januar 2003.
I dag har EU en ny felles fiskeripolitikk. Fram til
reformen var det klart at den gamle politikken ikke kunne imøtekomme de
mange utfordringene I fiskeriene. For mye fisk har blitt tatt opp av
havet, f. eks torskebestanden i Nordsjøen og EU-flåten har vært for stor i
forhold til fangstmuligheter. Etter en lang konsultasjonsprosess ble en ny
fiskeripolitikk vedtatt i desember 2003. Den nye politikken innholder en
rekke instrumenter og nyvinninger som styrker Unionens evne og kapasitet
til å bedre forvalte ressurser, og dermed sikre kystbefolkningens
næringsgrunnlag.
Den nye fiskeripolitikken har blant annet:
- en sterkere langsiktig forvaltningsstrategi
- opprettet regionale rådgivende organ for å involvere
fiskere og andre parter i beslutningsprosessene
- opprettet et felles inspeksjonsorgan
- vedtatt en ny flåtepolitikk som skal takle
overkapasitetsproblemet i EU-flåten
Forholdet til Norge
EUs forhold til Norge reguleres av flere bilateral
avtaler. I tillegg deler Norge og EU flere bestander som oppholder seg
både i norsk og EU-farvann. Dette innebærer at Norge og EU hvert år
forhandler om fangstmengde (Total Allowable Catch). Den bilaterale avtalen
med Norge regnes for å være den viktigste EU har med tredjeland. I tillegg
inneholder EØS avtalen en særskilt protokoll om handel med
fiskeriprodukter, Protokoll 9.
Les mer om:
|