Denne artikkelen stod på trykk i Dagens Næringsliv 19. april 2004, og kan kun brukes som bakgrunnsinformasjon.

Første mai 2004 markerer ikke bare EUs utvidelse fra 15 til 25 medlemmer, men også startskuddet for nedtellingen mot de nye medlemslandenes innføring av euroen. Tidsskjemaet vil variere fra land til land. Alle vil nok ikke oppfylle de såkalte Maastricht-kriteriene på samme dato. Imidlertid har alle, gjennom sine tiltredelsesavtaler, forpliktet seg til å innføre euroen når tiden er inne. Det er ikke utenkelig at alle vil ha gjort dette innen slutten av dette tiåret.

Lovene tilpasses

Ved å bli med i EU har disse landene allerede gjort unna en viktig del av veien mot medlemskap i euroen. For å bli med i EU må et nytt medlemsland oppfylle de såkalte København-kriteriene. Disse inkluderer ikke bare demokratisk styre, respekt for menneskerettigheter og en fullstendig fungerende markedsøkonomi, men også aksept av målene til den økonomiske og monetære union (ØMU), og prinsippene om en solid skattepolitikk, en uavhengig nasjonal sentralbank og fri flyt av kapital. Dessuten må det såkalte ”acquis communautaire” innarbeides i nasjonal lovgiving. ”Acquis communautaire” er den helheten av lover og ”kjøreregler” som gjennom 50 år er bygd opp i EU.

Det er fort gjort å blande sammen medlemskap i eurosamarbeidet og medlemskap i ØMU, selv om dette er to forskjellige samarbeidsformer. Alle EU-landene er medlem av ØMU, men i EU-sjargong er de nye medlemslandene medlem av ØMU ”med unntak”. Dette betyr at de ennå ikke har tilfredsstilt kravene for å kunne innføre den felles valutaen. Disse betingelsene, kjent som Maastricht-kriteriene, gjelder for budsjettunderskudd, gjeld, langsiktige renter, inflasjon og kurs­stabilitet. EU må i tillegg være overbevist om at den økonomiske likheten med landene innen eurosamarbeidet når en stat oppfyller kriteriene, er av varig art.

Deltagelse i Den europeiske sentralbanken

På den annen side blir de nye medlemslandene, som EU- og ØMU-medlemmer, straks en del av ØMU-institusjonene, spesielt Det europeiske sentralbanksystemet, med Den europeiske sentralbanken i sentrum (ESB). De nye medlemslandenes sentralbanksjefer har sittet i ESBs generelle råd som observatører allerede før medlemskap, og kommer til å være fullverdige medlemmer fra og med første mai. 

Den europeiske sentralbankens mest kjente oppgave er å fastsette renten for euroområdet. Sentralbanken er imidlertid også knutepunktet for TARGET, EUs system for sanntidig bruttooppgjør for betalinger over landegrenser med euro. Gjennom TARGET-nettverket kan store mengder penger overføres fra den ene delen av EU til den andre på få minutter, om ikke sekunder. EU-medlemskap betyr at medlemslandene kan bli del av TARGET om de vil. Medlemskapet vil være obligatorisk når de innfører euro. 

Stabile valutakurser

Euromedlemskap ser ut til å tidligst kunne komme om et par år. Den mest synlige forberedelsen vil være å bli med i den såkalte Valutakursmekanismen (Exchange Rate Mechanism, kalt ERM-II fordi den erstatter ordningen som sikret stabile valutakurser i en lang rekke medlemsland før euroen ble innført). Ikke bare er valutakursstabilitet med euroen en betingelse for å kunne innføre euro, men stabiliteten må kunne føres to år tilbake. Dette medfører at selv om et nytt medlemsland velger å bli med i ERM-II i mai 2004 eller kort tid etter, kan ingen av de nye medlemslandene innføre euroen før tidligst i januar 2007. Toårskravet gir tid til å evaluere hvorvidt landet har tilfredsstilt valutastabilitetskravet og de andre kravene, samt at tilnærmingen til euroområdets økonomiske standarder er av varig art. 

Valutaer innen ERM-II har nødvendigvis et stabilt forhold til euroen fordi de flyter innen et standardbånd som kun tillater visse utsving på begge sider av euroens valutakurs. Imidlertid vil ikke et lands medlemskap i ERM-II automatisk medføre euro-medlemskap to år senere.

 Velger tidspunkt for innføring

Ethvert medlemsland kan delta i ERM-II hvis det tror at den stabiliteten dette medfører for dets valutakurs (og for handelsrelasjoner med dets hovedhandelspartnere) er bra for landets økonomi. Dette er tilfellet for Danmark, som har deltatt i ERM-II siden første januar 1999, da euroen ble lansert. Danmark har foreløpig valgt ikke å innføre euroen, derimot kan ikke nye medlemsland velge bort euroen, selv om de kan være med i ERM-II i mer enn to år.

 ERM-II må ikke bare sees som et venteværelse for innføring av euroen. Først og fremst skal det være et verktøy for å hjelpe medlemslandene til en solid økonomi og pengepolitikk for å sikre stabile priser og valutakurser.

EUs kommissær for økonomisk og monetær politikk frem til april 2004, Pedro Solbes, har gått inn for at hvert land kan tilpasse sin tidsplan for innføring av euro og hvor lenge det skal delta i ERM-II. Dette bør de gjøre ut fra hensyn til hva som tjener enkelt land best. Selv om innføring av euro kort tid etter EU-medlemskap er en mulighet, er det ikke nødvendigvis mest hensiktsmessig.  Medlemskap i ERM-II er ingen god ide hvis man ennå ikke har inflasjonen under kontroll, eller hvis budsjettet er ubalansert på vesentlige punkter.

 Fordeler ved eurosamarbeidet

Å være innenfor euro-området kan gi fordeler som oversiktlige priser og økt handel og større investeringer. Spørsmålet disse regjeringene må stille seg er hvorvidt euroen i det lange løp vil gi mer vekst og økonomisk stabilitet enn om de beholder sine nåværende valutaer, og dermed kontrollen over rente og valutakurs mens de fullstendig omstrukturerer sin økonomi.

 Enkelte av landene står fremdeles overfor store utfordringer på skattesiden før de kan være sikre på at budsjettene går i balanse. Ikke bare må de finne midlene til å finansiere de økonomiske reformene, forbedring av infrastruktur og tilpasning av lovverket til EUs lover og regler. I enkelte tilfeller må de også ta viktige skritt for å redusere den mulige økonomiske langtidsvirkningen av en aldrende befolkning.

 I land som er i ferd med å hente seg inn økonomisk, vil prisene og lønningene stige for å nå nivået til fullt utviklede økonomier, derfor vil også inflasjonsraten være generelt høyere enn i andre land. Hvis denne inflasjonen blir undertrykt, kan også veksten undertrykkes og derfor hindre den økonomiske utviklingen. Mesteparten av inflasjonen har imidlertid vanligvis en monetær årsak og må tøyles for å unngå ustabilitet.

 Hvis alt skjer i riktig rekkefølge, og de nye medlemslandene fører en økonomisk politikk som gir nettopp stabile valutakurser og priser, kommer vi alle til å få glede av den kommende utvidelsen av euroområdet.