Utvidelsen

Utvidelsen gir en unik sjanse til å fjerne den kunstige skillelinjen som delte det europeiske kontinentet i to i mer enn 60 år. Ikke bare vil enkeltmennesker kunne flytte, studere og arbeide fritt over landegrensene, men næringsliv og finans i Sentral- og Øst-Europa vil kunne dra nytte av at markedsøkonomien får fotfeste. I tillegg vil hele Europa kunne profittere både økonomisk og politisk på dannelsen av et marked med 500 millioner mennesker.

EU har allerede vært igjennom 4 forskjellige utvidelser (i 1973, 1981, 1986 og 1995) og har økt fra 6 til 15 medlemmer. Men med 13 søkerland fra Estland i nord til Tyrkia i sør, er denne omgangen særdeles ambisiøs. Forberedelsene som må gjøres av både nåværende og fremtidige medlemsland for å kunne takle denne utfordringen er meget omfattende. Bare når det gjelder den økonomiske siden viser BNP i kjøpekraft pr. innbygger en variasjon fra 79% på Kypros og 68% i Slovenia til 23% i Bulgaria og 27% i Latvia.

Internt i EU må det finne sted en tilpasning av egen politikk, finans og prosedyrer som skal føre hen mot en union med minst 20 medlemsland. De første to utfordringene ble taklet under EU-toppmøtet i Berlin i mars 1999 da budsjettak ble satt for samtlige av EUs utgiftsposter fram til 2006. Samtidig fulgte omfattende reformer for utgifter til regioner, sosialpolitikk og jordbruk. Beslutningsprosessene blir også samkjørt. I tillegg fører Kommisjonen diverse informasjonskampanjer for å informere befolkningen om virkningene av utvidelsen.

På EU-toppmøtet i mars 1999 ble det bevilget en sum på € 22 mrd. i tiltredelsesstøtte for årene 2000 til 2006 – dvs. det dobbelte av hva som ble gitt i løpet av 90-årene. I tillegg vil unionens budsjett være klart for de første innlemmelsene f.o.m. 2002 med € 57 mrd. spesielt satt av til nye medlemsland mellom 2002 og 2006.

Den neste utvidelsen vil finne sted 1. mai 2004 – da vil ti land bli EU-medlemmer forutsatt positivt resultat i folkeavstemninger. Bulgaria og Romania må vente noe lenger. Tyrkia oppfyller fremdeles ikke kriteriene for medlemskap.

Før et land kan vurdere muligheten av å bli medlem av EU må det kunne bevises at landet oppfyller tre basale medlemskapskrav som ble vedtatt på toppmøtet i København i juni 1993. Disse er:

Forhandlinger med 6 av søkerlandene – Polen, Ungarn, Den tsjekkiske republikk, Slovenia, Estland og Kypros – ble startet i mars 1998. Etter å ha fått grønt lys fra EU-lederne på møtet i Det europeiske råd i Helsinki i 1999, ble formelle forhandlinger satt i gang i midten av februar 2000 med ytterligere seks søkerland – Bulgaria, Latvia, Litauen, Malta, Romania og Slovakia. Ved EUs toppmøte i Brussel i 2002 ble det bestemt at ti land - Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Ungarn, Slovakia, Slovenia, Malta og Kypros - kunne sluttføre sine forhandlinger og bli medlem fra 2004.

Selv om medlemskapsforhandlingene ble startet i to omganger, ble hvert søkerland vurdert etter sine resultater. Unionen har fått på plass en superfleksibel tiltredelsesprosess med flere hastigheter der land som innlemmes blir vurdert etter egne resultater og innlemmes når de er klare til å kunne påta seg alle forpliktelsene et medlemskap innebærer.

Det første stadiet i denne komplekse prosessen er en kvalifiseringsprøve som omfatter en rekke multilaterale og bilaterale møter med kandidatlandene. Dette vil gjøre Kommisjonen i stand til å legge fram acquis communautaire – hele samlingen av EU-traktater, lovgivning og praksis som omfatter mer enn 100.000 sider – og så bestemme om søkerlandene er i stand til å benytte dette. Dette følges opp av detaljerte forhandlinger på 31 individuelle politiske områder som omfatter alt fra fiskeri til utenrikspolitikk.

Kommisjonen fortsetter følge med i de forbedringer hvert søkerland gjør når det gjelder å implementere og bruke EU-lovgivning og etterhvert skal det legges vekt på evne til omstilling til nasjonal lovgivning. Rent prinsipielt skal hvert nye medlemsland være i stand til å implementere alle EUs forpliktelser og ansvarsfelt fra første tiltredelsesdag, med midlertidige unntak og overgangsregler begrenset til et minimum.

Unionen har diverse tiltredelsesprogrammer for å hjelpe kandidatlandene i å forberede seg på medlemskap. Det mest kjente og eldste ”verktøyet” for samkjøring av økonomisk og teknisk samarbeid til kandidatlandene er Phare.

Programmet yter bevilgninger oftere enn lån og kan inndeles i to prioriteringsområder. Det første, som utgjør 30% av budsjettet, er oppbygging av institusjoner for å bistå nasjonale og regionale administrasjoner samt regulerings- og overvåkingsorganer i å gjøre seg kjent med EUs målsettinger og prosedyrer.

Det andre, som utgjør de resterende 70% av budsjettet, bistår kandidatlandene med å få industri/næringsliv og hovedtyngden av infrastrukturen opp på EU-nivå ved å gjøre de investeringene som er nødvendige. Støtten er hovedsakelig myntet på områder der EUs normer og standarder stadig brer seg i omfang: miljø, transport, industriområder og kvalitetsstandarder på produkter og arbeidsforhold.

Andre støtteprogrammer er spesielt rettet mot landbruks –og distriktsutvikling og mot transport og miljøprosjekter. Det finnes også program for bekjempelse av korrupsjon og organisert kriminalitet og behandling av flyktninger og asylsøkere. I tillegg finnes det utallige seminarer og arbeidsgrupper for statsansatte i kandidatlandene som tar for seg alt fra skatteovervåking til tollklarering.

Den europeiske union har ført an i å bistå kandidatlandene i å forberede seg på medlemskap, men er ikke alene. Andre internasjonale organer gir av sin støtte og ekspertise: Verdensbanken, Banken for Rekonstruksjon og Utvikling, Det europeiske råd og Nordisk Råd.

Tyrkias formelle forbindelser med unionen går tilbake til tilslutningsavtalen fra 1963. Tyrkia var først ut av landene i den daværende søkerlandsgruppen fra 1987 til å søke om medlemskap. Pga. en hel rekke politiske, økonomiske og humanitære årsaker, kom ikke søknaden særlig langt mot innvilgelse i løpet av årene før Helsinki-toppmøtet i desember 1999. På møtet anerkjente EUs regjeringer formelt landets status ved å enes om at ”Tyrkia er et kandidatland som har som mål å innlemmes i unionen på basis av samme kriterier som gjelder for andre kandidatland."

Som et resultat av dette trekker landet veksler på en tiltredelsesstrategi og partnerskap som stimulerer og støtter dets politiske og økonomiske reformer og en tettere dialog med unionen. Landet kan delta i eksisterende EU-programmer og på møter mellom kandidatlandene og unionen, og unionen får støtte til å omforme sin egen innenrikslovgivning for at den skal være mer i tråd med EUs lovgivning og praksis.

Men før de faktiske tiltredelsesforhandlingene kan starte, må Tyrkia først bevise sin respekt for menneskerettigheter og restrukturere mange elementer i landets økonomi. Gitt de historiske kontroversene mellom Tyrkia og nabolandet i Egeerhavet, Hellas, har unionen spesielt oppfordret til fredelige løsninger på enhver utestående grensetvist og andre relaterte emner, slik som Kypros.

Parallelt med Tyrkias ambisjoner om medlemskap finnes allerede en tollunion med et budsjett på 15 millioner euro som knytter de to landene sammen, og unionen bidrar med ytterligere 135 millioner euro for å fremme landets sosiale og økonomiske utvikling.

Med utvidelsen kommer også spørsmålet om hvordan unionen skal rå over sine forbindelser med land som har lang vei frem til medlemskap. Kommisjonen har lansert konseptet med virtuelt medlemskap for å gi eksempelvis Albania og det tidligere Jugoslavia stimuli og fordeler ved ulike former for nært samarbeid selv før de er klar for innlemmelse. Men for å dra fordel av dette, må de oppfylle visse kriterier. Disse omfatter anerkjennelse av hverandres grenser, enighet på alle gjenværende problemområder og etablering av en regional samarbeidsorganisasjon, noe som vil oppmuntre til økonomisk integrasjon ved opprettelsen av en frihandelssone og deretter en tollunion som senere går inn i EUs egen tollunion som et første skritt mot innlemmelse.

EU er klar over ringvirkningene utvidelsen vil få for nabolandene der utvidelsen ikke står på agendaen, men som EU ønsker nære og sterke bånd til. Unionen driver derfor aktive sonderinger for strategiske partnerskap med Russland, Ukraina og Middelhavsregionen.