Gassmarkedsdirektivet og GFU

Det står for tiden flere energipolitiske spørsmål på dagsorden i forholdet mellom Norge og EU. Europakommisjonen offentliggjorde 13. juni at den har sendt en formell klage (statement of objections) til Statoil og Norsk Hydro på grunn av gassforhandlingsutvalget (GFU). Samtidig har den norske gjennomføringen av gassmarkedsdirektivet trukket ut i tid. La meg først slå fast at disse sakene er atskilt og ikke har noe med hverandre å gjøre. Når Kommisjonen sender melding til de to oljeselskapene, er dette fordi den mener at selskapene bryter konkurransereglene gjennom sitt samarbeid i GFU. Dette er ikke en politisk sak mot Norge, men en rettslig konkurransesak mot de to selskapene.

Jeg forstår at dette er en sensitiv sak. Olje og gass representerer viktige nærings- og samfunnsinteresser, og Statoil er i en privatiseringsfase. Kommisjonen ser på dette som en ren konkurransesak og kan ikke ta politiske hensyn i denne type saker. Tvert i mot kan det være en fordel med åpenhet og at aktørene vet hva som skjer. Kommisjonen har behandlet denne saken siden 1996, så det bør ikke komme som noen overraskelse på de impliserte parter. Statoil nevner forøvrig selv denne saken i sine privatiseringsprospekter. Partene har nå mulighet til å komme med sine innspill til Kommisjonen, før vi fatter en endelig beslutning.

Kommisjonen ønsker velkommen norske myndigheters nylige vedtak om å avvikle GFU. Dette har vært et viktig krav fra oss fordi vi anser denne type kartellvirksomhet som brudd på konkurransereglene. Samtidig ønsker vi å forsikre oss om at dette følges opp i praksis av selskapene. Den andre siden av GFU-saken er imidlertid vår bekymring for konsekvensene av det store antall langsiktige avtaler som allerede er inngått. Skadevirkninger fra den felles salgsordningen vil derfor vedvare i flere år og har ført til betydelig usmidighet og mangel på klarhet på det europeiske gassmarkedet. Nedleggelsen av GFU løser ikke disse sakene, og på dette området har vi ikke fått gode nok svar i de samtalene som har vært ført i det siste.

GFU-saken angår fellessalg av naturgass gjennom en enhetlig selger, GFU, fra Norge til EU, siden 1989. GFU forhandler kontrakter for gass-salg med kjøpere på vegne av alle de andre naturgassprodusentene i Norge og fastsetter således salgspris, volum og andre handelsbetingelser. Kommisjonens formelle advarsel følger etter langvarige undersøkelser og følger prosedyrene i henhold til artikkel 81 av EF-traktaten og artikkel 53 i EØS-avtalen, som forbyr karteller og annen samordnet praksis som svekker konkurransen. Etter Kommisjonens mening må selskapene som er involvert stoppe felles salg av gass fra Norge og fjerne begrensende virkninger i kontrakter som inngås med tredjeparter innenfor den felles salgsordningen. Ettersom det europeiske gassmarked i økende grad blir liberalisert, er det av overordnet viktighet at produsenter selger sin gass individuelt slik at de kundene som allerede kan velge leverandør kan nyte godt av et reelt valg og konkurransedyktige priser.

Dette bringer meg over til gassmarkedsdirektivet. Det kan av og til være behov for oppklaring av misforståelser. For eksempel ser jeg at enkelte har reagert på at Kommisjonen ikke stiller samme krav til de andre store gassleverandørene Russland og Algerie som til Norge. Dette gjelder blant annet i forhold salgsordninger som kan likne på GFU. Dette har sin forklaring i at Norge er en del av EØS-avtalen og dermed blir omfattet av de felles konkurransereglene. Norge skulle gjennomført gassmarkedsdirektivet allerede 10. august i fjor. Etter at Kommisjonen avviste Norges forespørsel om utsettelse, har det siden februar vært politisk enighet mellom Norge og EU om at direktivet skal gjennomføres. Det har nå gått fire måneder siden statsminister Stoltenberg i møte med president Romano Prodi annonserte at Norge vil gjennomføre direktivet, og vi ser frem til at denne saken nå får sin løsning. Kommisjonen sendte forøvrig 6. juni en formell klage til Tyskland for ikke å ha gjennomført det samme direktivet og vil følge opp med de nødvendige prosedyrene. Det er viktig at alle medlemslandene gjennomfører direktivet, og Kommisjonen stevnet 8. mai Frankrike for EF-domstolen for ikke å ha oppfyllt sine forpliktelser.

Kommisjonen kom ellers i mars med sine nye forslag til revisjon av gassmarkeds- og elektrisitetsdirektivene for å få etablert et reellt indre energimarked innen 2005. Dette innebærer at vi ønsker en raskere prosess enn tidligere i forhold til å åpne markedene. I tillegg gjennomfører Kommisjonen for tiden en høring om fremtidig sikkerhet for energileveransene. Kommisjonen presenterte sin grønnbok i november i fjor der den stiller sentrale spørsmål for å få en bredest mulig bakgrunn for å skape en ny europeisk politikk for energiforsyning. Dette innebærer selvsagt ikke at EU på noen som helst måte skal overta nasjonal kontroll over energikildene slik det feilaktig har vært hevdet i pressen. Tvert i mot gir grønnboken en mulighet for alle aktører til å komme med innspill til hvordan fremtidens energibehov best bør møtes. EUs energipolitiske agenda er med andre ord av høyeste interesse for Norge.