Oversikt
EUs
felles konkurransepolitikk går ut på å gi alle økonomiske aktører
like spilleregler i markedet. Ingen store bedrifter eller selskaper skal
ha monopol, og ingen skal kunne utnytte sin dominerende posisjon til å
begrense konkurransen. Hensikten er å beskytte forbrukerne mot at store
aktører får hele markedet for seg selv og på den måten dikterer priser
og betingelser.
Et
annet element i konkurransepolitikken er å begrense statsstøtten fra
medlemslandene til sine nasjonale industrier. Slik statsstøtte kan få
uheldige konsekvenser i form av konkurransevridninger til fordel for næringslivet
i rike land eller rike regioner.
Kommisjonen
har fått fullmakt til å etterforske og ilegge dem som bryter
konkurransereglene bøter. Store firmaer er blitt ilagt straff på flere
hundre millioner kroner etter avsløringer av brudd på
konkurransereglene. Medlemsland som gir utvalgte næringer eller regioner
ulovlig statsstøtte har også blitt refset. Dette gjelder også Norge.
Det
er strenge regler for prissamarbeid mellom bedrifter og samarbeid i form
av intern fordeling av oppdrag og kontrakter innenfor grupper av
bedrifter. Kommisjonen skal også godkjenne sammenslåinger av større
bedrifter. I de senere årene har flere store planlagte sammenslåinger og
oppkjøp av bedrifter enten blitt stanset eller pålagt sterke
begrensninger fordi de har representert for sterke konsentrasjoner
innenfor sine bransjer.
Norge og EUs
konkurransepolitikk
Norge
deltar i EUs konkurransepolitikk gjennom EØS-avtalen. Når det gjelder
overvåkingen av konkurransereglene, har EFTAs overvåkingsorgan ESA den
samme kontrollfunksjonen overfor EFTA-landene som Europakommisjonen har
overfor EU. Dersom myndigheter eller bedrifter bryter reglene, kan ESA
og/eller Europakommisjonen gripe inn.
Konkurranserett
i det indre marked
Av
hensyn til det indre markeds funksjon er det viktig at det er rettferdig
og fri konkurranse mellom alle bedrifter. Det er nødvendig med en
effektiv konkurransepolitikk. Konkurransereglene håndheves av Kommisjonen
på bakgrunn av bestemmelsene i “Rådets forordning nr. 17” som ble
vedtatt i 1962. Forordningen gir Kommisjonen omfattende mandat til å
overvåke og handle for å sikre fri konkurranse, dog under tilsyn av EUs
to domstoler, Retten i Første Instans og EF-domstolen.
Hvis
Kommisjonen konstaterer at konkurransereglene er overtrådt, har den
myndighet til å pålegge de aktuelle bedriftene å bringe overtredelsene
til et opphør og under visse omstendigheter ilegge dem bøter. Det var
nettopp det Kommisjonen gjorde høsten 1998 overfor fire danske og en
rekke utenlandske rørleggerbedrifter. Ifølge Kommisjonens beslutning av
21. oktober 1998 (KOM (1998) 3117) hadde virksomhetene blant annet avtalt
priser på produkter og prosjekter, oppdelt markedene seg imellom og
utpekt hvilke som skulle ha de ulike prosjektene.
Kommisjonen
konstaterte at bedriftene hadde deltatt i “et kompleks av avtaler og
samordnet praksis” på en slik måte at de hadde overtrådt traktatens
artikkel 85, §1. §1 i denne artikkelen forbyr bl.a. avtaler og samordnet
praksis som kan påvirke handelen mellom medlemsstatene eller konkurransen
innen for fellesmarkedet. Sammen med traktatens artikkel 86 inneholder
artikkel 85 Unionens viktigste konkurranserettslige bestemmelser.
I
de senere år har Kommisjonen ilagt meget store bøter ved overtredelser
av konkurransereglene, og rørkartell-saken er intet unntak i så
henseende. De 10 bedriftene fikk ilagt bøter på godt og vel 92 millioner
euro (ca. 690 millioner DKK). Bøtenes størrelse fastsettes først og
fremst på grunnlag av overtredelsens grovhet og varighet, men det taes
hensyn til i hvor høy grad bedriften samarbeider med Kommisjonen i sine
undersøkelser. Dessuten skal en bot ikke overstige 10% av bedriftens
omsetning siste regnskapsår.
Vedtakets hovedpunkter som består av 5 artikler, ble meddelt bedriftene så
raskt som overhodet mulig etter at vedtaket ble fattet. Men bedriftene
mottok først det komplette vedtaket noen uker senere. Forsinkelsen
skyldtes at det 99 sider lange dokumentet skulle være 100% korrekt på både
dansk, engelsk, finsk, italiensk og tysk, samt være gyldig fra
Kommisjonens side før det kunne meddeles til de berørte bedriftene.
Teksten ble offentliggjort i EF-Tidende L 24 av 30.01.99.
Rettssikkerheten
I
forbindelse med konkurranserettslige saker består den vesentligste
beskyttelse av den overtredende bedriften i at den kan klage til Retten i
Første Instans. Det skal skje innen to måneder etter at Kommisjonens
vedtak er mottatt. Åtte av ti rørleggerbedrifter benyttet seg av denne
muligheten der det dreide seg om botens størrelse. Et av de viktigste
klagepunktene er at de ikke har fått den prosentvise nedsettelse av botens
beløp som er mulig hvis man samarbeider med Kommisjonen i undersøkelses-
og saksperioden.
Når det gjelder rettssikkerhet, kan det også nevnes at en antatt
overtreder har full innsikt i saksgangen fra det øyeblikk Kommisjonen -
etter en såkalt kontrollundersøkelse - innleder selve saken
(overtredelsesprosedyren). Videre legger Kommisjonen og rettsmyndighetene
vekt på en streng overholdelse av bedriftens rett til å forsvare seg under
hele forløpet. Konkurransereglene og prosedyrene i forbindelse med
overtredelser er beskrevet i publikasjonen: “I kontakt med Kommisjonen”
som er utgitt av Generaldirektoratet for Konkurranse.
|