. . .

EUs felles konkurransepolitikk går ut på å gi alle økonomiske aktører like spilleregler i markedet. Ingen store bedrifter eller selskaper skal ha monopol, og ingen skal kunne utnytte sin dominerende posisjon til å begrense konkurransen. Hensikten er å beskytte forbrukerne mot at store aktører får hele markedet for seg selv og på den måten dikterer priser og betingelser.

Et annet element i konkurransepolitikken er å begrense statsstøtten fra medlemslandene til sine nasjonale industrier. Slik statsstøtte kan få uheldige konsekvenser i form av konkurransevridninger til fordel for næringslivet i rike land eller rike regioner.

Kommisjonen har fått fullmakt til å etterforske og ilegge dem som bryter konkurransereglene bøter. Store firmaer er blitt ilagt straff på flere hundre millioner kroner etter avsløringer av brudd på konkurransereglene. Medlemsland som gir utvalgte næringer eller regioner ulovlig statsstøtte har også blitt refset. Dette gjelder også Norge.

Det er strenge regler for prissamarbeid mellom bedrifter og samarbeid i form av intern fordeling av oppdrag og kontrakter innenfor grupper av bedrifter. Kommisjonen skal også godkjenne sammenslåinger av større bedrifter. I de senere årene har flere store planlagte sammenslåinger og oppkjøp av bedrifter enten blitt stanset eller pålagt sterke begrensninger fordi de har representert for sterke konsentrasjoner innenfor sine bransjer.

Norge deltar i EUs konkurransepolitikk gjennom EØS-avtalen. Når det gjelder overvåkingen av konkurransereglene, har EFTAs overvåkingsorgan ESA den samme kontrollfunksjonen overfor EFTA-landene som Europakommisjonen har overfor EU. Dersom myndigheter eller bedrifter bryter reglene, kan ESA og/eller Europakommisjonen gripe inn.

Av hensyn til det indre markeds funksjon er det viktig at det er rettferdig og fri konkurranse mellom alle bedrifter. Det er nødvendig med en effektiv konkurransepolitikk. Konkurransereglene håndheves av Kommisjonen på bakgrunn av bestemmelsene i “Rådets forordning nr. 17” som ble vedtatt i 1962. Forordningen gir Kommisjonen omfattende mandat til å overvåke og handle for å sikre fri konkurranse, dog under tilsyn av EUs to domstoler, Retten i Første Instans og EF-domstolen.

Hvis Kommisjonen konstaterer at konkurransereglene er overtrådt, har den myndighet til å pålegge de aktuelle bedriftene å bringe overtredelsene til et opphør og under visse omstendigheter ilegge dem bøter. Det var nettopp det Kommisjonen gjorde høsten 1998 overfor fire danske og en rekke utenlandske rørleggerbedrifter. Ifølge Kommisjonens beslutning av 21. oktober 1998 (KOM (1998) 3117) hadde virksomhetene blant annet avtalt priser på produkter og prosjekter, oppdelt markedene seg imellom og utpekt hvilke som skulle ha de ulike prosjektene.

Kommisjonen konstaterte at bedriftene hadde deltatt i “et kompleks av avtaler og samordnet praksis” på en slik måte at de hadde overtrådt traktatens artikkel 85, §1. §1 i denne artikkelen forbyr bl.a. avtaler og samordnet praksis som kan påvirke handelen mellom medlemsstatene eller konkurransen innen for fellesmarkedet. Sammen med traktatens artikkel 86 inneholder artikkel 85 Unionens viktigste konkurranserettslige bestemmelser.

I de senere år har Kommisjonen ilagt meget store bøter ved overtredelser av konkurransereglene, og rørkartell-saken er intet unntak i så henseende. De 10 bedriftene fikk ilagt bøter på godt og vel 92 millioner euro (ca. 690 millioner DKK). Bøtenes størrelse fastsettes først og fremst på grunnlag av overtredelsens grovhet og varighet, men det taes hensyn til i hvor høy grad bedriften samarbeider med Kommisjonen i sine undersøkelser. Dessuten skal en bot ikke overstige 10% av bedriftens omsetning siste regnskapsår.

Vedtakets hovedpunkter som består av 5 artikler, ble meddelt bedriftene så raskt som overhodet mulig etter at vedtaket ble fattet. Men bedriftene mottok først det komplette vedtaket noen uker senere. Forsinkelsen skyldtes at det 99 sider lange dokumentet skulle være 100% korrekt på både dansk, engelsk, finsk, italiensk og tysk, samt være gyldig fra Kommisjonens side før det kunne meddeles til de berørte bedriftene. Teksten ble offentliggjort i EF-Tidende L 24 av 30.01.99.

I forbindelse med konkurranserettslige saker består den vesentligste beskyttelse av den overtredende bedriften i at den kan klage til Retten i Første Instans. Det skal skje innen to måneder etter at Kommisjonens vedtak er mottatt. Åtte av ti rørleggerbedrifter benyttet seg av denne muligheten der det dreide seg om botens størrelse. Et av de viktigste klagepunktene er at de ikke har fått den prosentvise nedsettelse av botens beløp som er mulig hvis man samarbeider med Kommisjonen i undersøkelses- og saksperioden.

Når det gjelder rettssikkerhet, kan det også nevnes at en antatt overtreder har full innsikt i saksgangen fra det øyeblikk Kommisjonen – etter en såkalt kontrollundersøkelse – innleder selve saken (overtredelsesprosedyren). Videre legger Kommisjonen og rettsmyndighetene vekt på en streng overholdelse av bedriftens rett til å forsvare seg under hele forløpet. Konkurransereglene og prosedyrene i forbindelse med overtredelser er beskrevet i publikasjonen: “I kontakt med Kommisjonen” som er utgitt av Generaldirektoratet for Konkurranse.