Nytt fra EU nr 3 2000

Leder:
Ambassadør John Maddison avsluttet 4. august sin periode som leder for Europakommisjonens delegasjon. Han skal nå være leder for Kommisjonens delegasjon til OECD og UNESCO i Paris. Maddison kommenterer i denne avskjedsartikkelen sin tid i Norge. Vi kommer med nærmere presentasjon av den nye lederen for Delegasjonen i Oslo, Gerhard Sabathil i neste nummer av Nytt fra EU.

Takk for meg
Jeg avslutter nå mine fire år som Kommisjonens sendemann i Norge og vil gjerne benytte denne anledningen til å takke for meg, samt komme med noen oppsummerende bemerkninger.

Det har skjedd store ting i europeisk politikk siden jeg kom hit i 1996. Vi har fått Amsterdam-traktaten med økt makt til Europaparlamentet og euroen er innført. Den omfattende Agenda 2000-pakken med langtidsbudsjett og reformer som forbereder utvidelsen er på plass. Forhandlingene med de tolv søkerlandene er godt i gang. Arbeidet med å etablere en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk har skutt fart på en måte få kunne forestille seg for fire år siden, og i løpet av året vil vi antagelig ha fått på plass en ny traktatrevisjon. Lisboa-toppmøtet i mars ga en viktig impuls til satsingen på IT og økt samarbeid innen sosialpolitikken. Samarbeidet utvider seg stadig til å gjelde nye områder, selv om dette ikke nødvendigvis betyr økt harmonisering.

Selv om interessen for EU har tatt seg noe opp i Norge i løpet av det siste året, kan jeg ikke si at de omfattende endringene gjenspeiles i den norske debatten. Man har vært opptatt av noen enkeltsaker som Schengen- og veterinæravtalene, tilsetningsstoffer i mat og patentdirektiv. Viktige som de er, gjenspeiler de allikevel ikke den omfattende utviklingen i EU-samarbeidet. EØS-avtalen var i utgangspunktet et svar på 1980-tallets store prosjekt: det indre marked. I hvor stor grad den er tilpasset 1990-årenes politiske utvikling, for ikke å snakke om utviklingen det neste tiåret, er opp til dere nordmenn å vurdere. For EU er det viktig med stabile og vennskaplige forbindelser med våre naboer, og så lenge EØS-avtalen fungerer uten større problemer, er vi i Kommisjonen fornøyde.

Mangfold
Jeg har hatt gleden av å reise mye omkring i Norge. Den turen som kanskje har gjort sterkest inntrykk var besøket hos samiske familier i Kautokeino. Veldig åpne, gjestfrie og kulturbevisste folk, og jeg fikk senere mulighet til å formidle kontakt for salg av norske reinsdyr til en ny dyrepark i de franske alpene – kanskje også en form for kultursamarbeid.

Jeg har ofte møtt folk som mener at Norge er «spesielt». Ja, selvfølgelig er Norge spesielt. Men det er også ethvert annet land. Alle land har sine særtrekk, og ikke minst i Europa er vi opptatt av å bevare disse. Europa er mangfoldets kontinent og vil alltid være det. Det som er farlig er når man tror at ens eget «spesielle» er bedre enn andres. Jeg sier ikke at det er slik i Norge, men jeg har nok ant en viss selvgodhet i de årene jeg har vært her. Vi har alle noe å lære av hverandre. Dette er også noe av det EU handler om. I tillegg til lovgivning og harmonisering, representerer EU også en møteplass for idéer. Vi har institusjonalisert møteplassene mellom ministre, embetsfolk, næringsliv, frivillige organisasjoner, politikere, eksperter og andre på tvers av landegrensene. Dette gjør det også lettere å utveksle erfaringer og etablere uformelle samarbeidsstrukturer.

Jeg registrerte at da statsminister Stoltenberg og helseminister Tønne nylig besøkte Paris, var de opptatt av å lære av det franske helsesystemet, som WHO akkurat har kåret til verdens beste. Vel, i EU møtes ministrene regelmessig, det er hyppige møter i ekspertkomitéer og Kommisjonen arbeider aktivt for å skape nettverk og utveksle erfaringer. Man trenger ikke finne opp hjulet hver gang. Samarbeidsstrukturene ligger der allerede.

Denne litt mer uformelle måten å arbeide på er forresten stadig blitt viktigere i det siste. Det er ikke alltid at lovgivning gjennom direktiver og harmonisering er det beste virkemidlet. I stedet setter vi ofte opp felles målsettinger på et område, gjerne kombinert med en tidsplan og med forslag til tiltak som bør gjennomføres. Dette gjøres med de økonomiske retningslinjene og med arbeidet for å bedre sysselsettingen. Det er dermed større fleksibilitet for hvert land til å velge metoder og tidsplan, samtidig som politikken i større grad skjer innen en europeisk ramme.

Fordommer
Noe av det jeg personlig reagerer sterkest på, er når jeg opplever rasisme. Det skjer heldigvis ikke for ofte, men det har dessverre vært tendenser. Etter at jeg i Dagsavisen i fjor gikk ut mot et rasistisk innlegg i et privatpublisert magasin rettet mot diplomater, fikk jeg mange takknemlige kommentarer fra kolleger fra sydligere breddegrader. Og det viser seg at mange av dem eller deres landsmenn ofte opplever nedverdigende situasjoner. Ikke minst gjelder det ved ankomst til Norge der man risikerer å bli møtt med mistillit og «spesialbehandling», men også i dagliglivet finnes det dessverre fremdeles mange eksempler på fordommer og diskriminering. Dette er selvsagt ikke et særnorsk fenomen, men noe alle land sliter med. Debatt og offentlig oppmerksomhet bidrar til å bekjempe rasistiske holdninger og bringe verden fremover. Men det gjør også impulser utenfra. Et flerkulturelt samfunn er ikke bare enkelt, men mangfold gjør oss bedre rustet til å møte morgendagens utfordringer. Det forundrer meg at mange ikke ønsker at Norge skal være et flerkulturelt samfunn.

Norsk politikk
Det har ellers vært morsomt å følge norsk politikk. Fire statsministre på fire år – var jeg i Italia? Systemet med proporsjonal representasjon og de mange skillelinjene i norsk tradisjon har skapt mange små partier som gjør politikken spennende og mindre forutsigbar. Jeg må innrømme at jeg var noe skeptisk da «nei-regjeringen» Bondevik overtok makten i 1997, men etterhvert så vi at dette ikke innebar noen endring i norske myndigheters politikk i forhold til oss. Ja, faktisk foregikk tilpasningen nesten i større tempo enn før med etableringen av Schengen-avtalen og veterinær-avtalen.

Mine kolleger i Brussel og jeg hadde større problemer med å forstå alt snakket om «den norske vetoretten». Jeg har følt det nødvendig flere ganger å påpeke at dette uttrykket er svært misvisende, idet det gir inntrykk av at Norge kan stoppe et vedtak i EU. Men vedtakene er allerede fattet på EU-siden før de kommer til EØS-komitéen for vedtak. Et norsk nei rammer kun Island og Liechtenstein, siden EFTA må opptre samlet overfor EU. Dermed rammes også disse landene av eventuelle mottiltak fra EUs side. EFTA kan si nei til å vedta et nytt direktiv, men fremfor uttrykket «vetorett», er nok begrepet «reservasjonsrett» bedre egnet. For, EØS-avtalen forutsetter at all relevant EU-lovgivning også vedtas av EFTAs EØS-partnere, og den sier klart at EU kan suspendere deler av avtalen dersom dette ikke skjer.

Hittil har det heldigvis ikke vært aktuelt med denne type tiltak - EU er interessert i at avtalen fungerer mest mulig smertefritt - selv om alt snakket om vetorett har forundret oss. Etter uttalelsene fra den nye regjeringen, trodde vi denne problemstillingen var forbi. Derfor er jeg nok blitt noe overrasket over signaler fra utenriksministeren om at regjeringen ønsker å utsette vedtaket om patentdirektivet, selv om medlemslandenes gjennomføringsdato var 30. juli. Kommisjonen kan nok ønske å bli litt bedre informert om myndighetenes arbeid med de vanskeligste direktivene som etter EØS-avtalen allerede skulle vært vedtatt, fremfor å lese diverse utspill i pressen. Men jeg har tro på at disse sakene lar seg løse.

Det er med et visst vemod jeg forlater Norge. Samtidig ser jeg fram til å bli Kommisjonens sendemann til OECD og UNESCO i Paris. Det er en spennende utfordring, og mine bekjente kjenner min forkjærlighet for Frankrike og Paris. Jeg takker alle for et godt samarbeid i løpet av mine fire år her i Norge!

[tilbake til toppen]

Regjeringskonferansen
Arbeidet på regjeringskonferansen (IGC) er nå inne i sin avgjørende fase. Det franske formannskapet leder arbeidet og har gjort det klart at målet er å bli ferdig til toppmøtet i Nice i desember.
Det portugisiske formannskapet presenterte en statusrapport på omtrent 100 sider til toppmøtet i Feira 19. og 20. juni der det ble gjort opp status i forhandlingene så langt. I rapporten uttalte formannskapet at målet med regjeringskonferansen ikke er å avklare den pågående debatten om det endelige målet med europeisk integrasjon. Målet er å bidra til prosessen med stadig tilpasning av institusjonene og måten de fungerer på, slik at EUs handlekraft ikke blir svekket. Mandatet er fastlagt av tidligere toppmøter og innebærer at traktatkonferansen skal konsentrere seg om institusjonelle spørsmål.

Toppmøtet i Feira vedtok å utvide dagsordenen for regjeringskonferansen til også å omhandle mulighetene for tettere samarbeid blant en gruppe EU-land. Spørsmålet er hvordan det skal ordnes praktisk og institusjonelt når noen land ønsker å samarbeide tettere enn andre. Man ønsker mer fleksibilitet, men samtidig å sikre at dagens samarbeid ikke blir svekket. Det franske formannskapet, som overtok ledelsen 1. juli har satt som betingelser for de videre diskusjonene (dokument CONFER 4755/00) at de endelige resultatene skal sikre EUs effektivitet og legitimitet:

· Unionsrådet bør ha styrket sin kapasitet til å ta beslutninger. Dette innebærer en betydelig utvidelse av å bruke kvalifisert flertall, samtidig som hvert medlemslands størrelse bedre bør reflekteres i vektingen av stemmer. I dag har de største landene kun ti stemmer, mens Danmark, Finland og Irland har tre stemmer og Luxembourg to.

· Rådets beslutninger må få større legitimitet i befolkningen.

· Kommisjonens sammensetning og organisering må gjennomgås for å sikre dens legitimitet og effektivitet.

· Europaparlamentet bør ha et tak for antall medlemmer og en rettferdig representasjon.

· Det bør etableres bestemmelser om tettere samarbeid for dem som ønsker å gå lenger innenfor EUs institusjonelle rammeverk, samtidig som kravene til konsistens og solidaritet i et utvidet EU opprettholdes.

Man tar sikte på å sluttføre forhandlingene på toppmøtet i Nice 9. desember. EU vil da få en «Nice-traktat» som overtar etter Amsterdam-traktaten. Se side 5 for ytterligere informasjon om IGC, samt internettreferanse til formannskapets rapporter og andre dokumenter.

[tilbake til toppen]

Charter for grunnleggende rettigheter

På toppmøtet i Køln 4. juni 1999 ble det bestemt å lage et «Charter for grunnleggende rettigheter i EU». Toppmøtet uttalte at det i denne fasen av EUs utvikling er nødvendig å etablere et slikt charter for å gjøre viktigheten og relevansen av folks grunnleggende rettigheter mer synlig. Charteret skal inneholde generelle rettigheter som frihet og likhet i tillegg til grunnleggende rettigheter som gjelder EUs borgere. Det skal også ta hensyn til økonomiske og sosiale rettigheter.

Toppmøtet nedsatte en charterforsamling for å utarbeide charteret. Denne består av 15 representanter for statslederne, 16 medlemmer fra Europaparlamentet, 30 medlemmer fra nasjonale parlamenter og en kommissær som representerer Kommisjonens president. Fra Kommisjonen møter kommissær for justissaker, Antonio Vitorino. Forsamlingen startet arbeidet 17. desember i fjor og har møtt regelmessig siden da. Den valgte et styre på fem som har ansvar for å sette sammen forslagene. Styret består av forsamlingens president Roman Herzog (tidligere president i Tyskland), Vitorino fra Kommisjonen samt en representant fra henholdsvis Europaparlamentet, de nasjonale parlamentene og Rådets formannskap.

Forsamlingen har ønsket innspill til prosessen fra alle interesserte og særlig fra det sivile samfunn. Det har derfor vært organisert en rekke offentlige høringer spesielt rettet mot frivillige organisasjoner. Forsamlingen tar sikte på å vedta sitt forslag til charter på møtet 12. september. Dette skal deretter diskuteres på toppmøtet i Biarritz 13. - 14. oktober, og det er ventet et endelig vedtak av charteret på toppmøtet i Nice 9. desember. Arbeidet med å utarbeide charteret gjøres med andre ord ikke av regjeringskonferansen (IGC) som har ansvaret for arbeidet med traktatendringer. Men det vil være toppmøtet, eventuelt når det møter i regi av IGC i Nice, som til slutt vil bestemme om charteret skal inkorporeres i den nye traktaten.

Det er forskjellige syn på hva slags status charteret skal ha. Europaparlamentet mener at charteret bør bli en del av Traktaten for å gjøre det juridisk bindende. Det betyr i såfall at alle som befinner seg i EU kan klage til EF-domstolen dersom de mener at deres rettigheter er krenket. Det må imidlertid understrekes at charterets gyldighetsområde vil være i forhold til EUs institusjoner og medlemstatenes gjennomføring av EU-traktatenes bestemmelser. Et annet syn er at det ikke er behov for å gjøre charteret juridisk bindende siden alle medlemslandene allerede har skrevet under Den europeiske menneskerettighetskonvensjon som håndheves av Europarådet og Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg.

Forsamlingen utarbeider charteret på en lettfattelig måte og på et enkelt språk uten de sedvanlige juridiske faguttrykk slik at det skal være lett for alle å forstå. Charteret er rettet mot borgerne, og det skal være lett å ta inn i EUs traktatverk dersom Det europeiske råd skulle vedta det. I tillegg er det meningen å utarbeide et forklarende dokument som går litt mer i dybden i forhold til forståelsen og fortolkningen av charteret.

For ytterligere informasjon, nyheter og dokumenter, se Europaparlamentets hjemmeside for charteret: http://www.europarl.eu.int/charter/en/default.htm

Utkastet til charter som forsamlingen skal diskutere og eventuelt vedta på møtet 12. september finnes på denne siden sammen med oversikt over andre møter og dokumenter: http://www.europarl.eu.int/charter/activities/en/calend1.htm

[tilbake til toppen]

Reorganisering av traktatverket

Europakommisjonen mener at dagens traktatverk bør forenkles og reorganiseres og vedtok 14. juli en melding om dette. Kommisjonen sier i meldingen at det ikke ser ut til å være noen realistisk mulighet for å fullføre et slikt omfattende arbeid i løpet av regjeringskonferansens (IGC) arbeid i år. Kommisjonen anbefaler derfor at IGC vedtar en prosedyre og en timeplan for det videre arbeidet med å reorganisere trakatene, uten at dette skal komme i veien for utvidelsen av EU med flere medlemsland.

Hvorfor forenkling?
Bakgrunnen for forslaget er at traktatverket har utviklet seg til å bli svært komplisert. Det er sammensatt og vanskelig å forstå og finne fram i. Grunnen er at EU har utvidet seg gradvis siden 1950-tallet. Traktatene setter rammene for hva EU kan gjøre og ikke gjøre, og EUs mandat og arbeidsmåte kan kun forandres ved å endre traktatene. Dette er en omfattende prosess, og alle medlemslandene må være enig i endringene. Hver gang man får en ny traktat, kommer denne i tillegg til de forrige, samtidig som den også kan endre de tidligere traktatene.

De viktigste traktatene er:
1951: Paristraktaten (Traktat om opprettelse av Det europeiske kull- og stålfellesskap)
1957: Romatraktatene (Traktat om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap; Traktat om opprettelse av Det europeiske atomenergifellesskap (Euratom)
1986: Enhetsakten (Den europeiske enhetsakt, reviderer de tidligere traktatene)
1992: Maastrichttraktaten (Traktaten om Den europeiske union)
1997: Amsterdamtraktaten (reviderer Traktaten om Den europeiske union)

Disse traktatene inneholder over 700 artikler og i tillegg kommer 38 protokoller til traktatene. Dessuten er det en egen traktat for hver utvidelse av EU. Dette innebærer at primærlovgivningen er spredt over mange traktater. Amsterdamtraktaten bidro til en viss forenkling ved at utgåtte artikler ble fjernet og at artiklene fikk nye nummer. Resultatet er imidlertid fremdeles komplisert og blander artikler av forskjellig viktighet. Kommisjonen mener derfor at det er behov for en grunnleggende reorganisering av traktatene.

Hvordan forenkle?
Kommisjonen ga i vinter Det europeiske universitetsinstitutt i Firenze i oppdrag å utrede hvordan en forenkling kan gjennomføres. Instituttet overrakte 15. mai sin rapport til Kommisjonen og konkluderte med at en forenkling er fullt mulig uten å forandre dagens juridiske eller institusjonelle situasjon. Det betyr at en reorganisering kan sees på mer eller mindre som en teknisk endring. Kommisjonen støtter i sin melding fra 14. juli i hovedsak konklusjonene fra instituttet og har presentert forslaget for Europaparlamentet og regjeringskonferansen.

Instituttet foreslår at dagens traktater blir erstattet av en «Grunnleggende traktat om Den europeiske union» (Fundamental Treaty of the European Union). Denne traktaten bør inneholde de grunnleggende bestemmelsene fra de tidligere traktatene. Det innebærer bestemmelsene om opprettelsen og grunnlaget for EU, grunnleggende borgerrettigheter og europeisk statsborgerskap. De institusjonelle bestemmelsene om sammensetting, mandat, funksjon og stemmeregler, samt EUs politiske målsettinger hører også med her.

For å vise hvordan dette kan gjøres i praksis, har instituttet forfattet et utkast til en slik grunnleggende traktat som med under 100 artikler skisserer grunnlaget og rammene for EU på en klar og enkel måte. I forslaget er bestemmelsene om felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og politi- og justissamarbeid plassert i to protokoller som kommer i tillegg til traktaten. På denne måten opprettholdes søylestrukturen som Maastricht-traktaten innførte. Dette var nødvendig da det har vært viktig for Kommisjonen å understreke at en reorganisering av traktatene kan foretas uten at innholdet endres. En grunnleggende traktat behøver dermed ikke å innebære ytterligere suverenitetsoverføring fra landene.

Fremtidige endringer av traktaten
Primærlovgivningen vil dermed bli samlet i én traktat på en systematisk og oversiktlig måte. De gamle traktatene vil fortsette å eksistere men inneholde de bestemmelsene som er av mindre viktig karakter som gjennomføringsprosedyrer og mer tekniske bestemmelser. Med en slik reorganisering av traktatene vil det også bli mulig å skille mellom prosedyrene for fremtidige endringer av traktaten, utfra hvor viktige bestemmelsene som skal endres er.

Dagens omfattende prosedyre med regjeringskonferanse, enstemmighet og påfølgende ratifikasjon i hvert medlemsland bør opprettholdes for endringer av den grunnleggende traktaten. Etter utvidelsen av EU kan dette imidlertid være en unødvendig omfattende metode for endring av de mindre grunnleggende bestemmelsene som forblir i de tradisjonelle traktatene, slik at det kan vurderes endringer i disse prosedyrene. Kommisjonen understreker imidlertid at den ikke tar noe stilling til dette spørsmålet nå, og at det rent metodisk er viktig å skille arbeidet med reorganiseringen av traktatene fra spørsmålet om endring av innhold og prosedyrer. (IP/00/479; IP/00/786)

[tilbake til toppen]

Hvordan arbeider regjeringskonferansen?

Siden traktatene regulerer EU-samarbeidet og danner rammene for EU-institusjonenes kompetanse, kan endringer få stor betydning. Derfor er det etablert en omfattende prosess for å forberede slike reformer. Endringer kan kun skje på egne regjeringskonferanser med enstemmighet. Disse blir ofte forkortet til IGC etter engelske «Inter Governmental Conference». Statslederne kan på et møte i Det europeiske råd vedta å starte en regjeringskonferanse, noe som i dette tilfellet ble gjort på toppmøtet i Köln i 1999. Toppmøtet i Helsingfors i desember i fjor spesifiserte mandatet til IGC til å gjelde institusjonelle endringer for å forberede EU til utvidelsen med nye medlemsland.

Det politiske ansvaret for å gjennomføre regjeringskonferansen ligger hos utenriksministrene. De møter gjerne i regi av regjeringskonferansen i forbindelse med de ordinære møtene i Unionrådet for generelle saker (General Affairs Council). Kommisjonen deltar på disse møtene. Ministermøtene forberedes av en gruppe bestående av en representant for hver regjering. Denne gruppen møter omtrent annenhver uke. Representantene er ofte det enkelte lands ambassadør til EU eller en statssekretær fra utenriksdepartementet. Kommissær Michel Barnier, som har ansvar for regjeringskonferansen i Kommisjonen, møter også i denne gruppen. Det deltar også to observatører fra Europaparlamentet, Dimitris Tsatsos og Elmar Brok, som har talerett og skal formidle Parlamentets syn.

Det til enhver tid sittende formannskapet har den viktige rollen å lede forhandlingene og forberede dokumentene. Det var således Portugal som ledet arbeidet denne våren, og Frankrike som har oppgaven med å lede forhandlingene i havn i høst. Unionsrådets generalsekretariat i Brussel har sekretærfunksjonen for IGC. Mens utenriksministrene eller deres representanter har ansvaret for de løpende forhandlingene, blir regjeringskonferansen avsluttet av stats- og regjeringslederne på et toppmøte. Disse tar de endelige beslutningene, og det er ofte på disse møtene at de siste kompromissene blir utarbeidet. Før den nye traktaten trer i kraft må den ratifiseres av hvert land, noe som gjøres av de nasjonale parlamentene eller ved folkeavstemning.

De offisielle dokumentene og andre dokumenter som er sendt til konferansen fra offentlige eller private organisasjoner er tilgjengelig på Unionsrådets hjemmeside: http://ue.eu.int/en/summ.htm

Ytterligere informasjon finnes på hjemmesiden for IGC: http://europa.eu.int/igc2000/

[tilbake til toppen]

Traktat eller konstitusjon?
Betyr forslaget om å reorganisere traktatverket og etableringen av et charter for grunnleggende rettigheter at EU får en konstitusjon eller en grunnlov? Ikke nødvendigvis. Kommisjonen har understreket at en reorganisering av traktatverket kan gjøres uten å forandre innholdet. Det betyr at selve reorganiseringen kan gjøres uten at medlemslandene trenger å overføre ytterligere suverenitet.

Det europeiske institutt i Firenze har i sitt innspill til Kommisjonen foreslått å kalle den nye traktaten «Grunnleggende traktat om Den europeiske union», og den kan til en viss grad sammenliknes med en slags grunnlov. I realiteten har de artiklene som eventuelt vil bli overført til en slik ny traktat, allerede grunnlovsmessig karakter, i den forstand at de regulerer EUs myndighetsutøvelse. Dette betyr ikke at EU er i ferd med å bli en stat. Nasjonalstaten består og vil bestå som en viktig enhet i europeisk politikk. Men EU-samarbeidet blir stadig tettere, og det er derfor behov for en klargjøring av maktfordelingen.

Borgernes plikter og rettigheter har i nyere tid vært knyttet til nasjonalstaten. Når politiske beslutninger i økende grad tas på europeisk nivå, øker behovet for også å knytte borgernes rettigheter direkte til EU – ikke i steden for nasjonalstatene, men i tillegg til dem. Dette gjøres allerede ved at EUs borgere velger representantene til Europaparlamentet direkte og at Parlamentet har fått utvidet makt. Det gjenspeiles også ved de rettighetene borgerne har fått til fritt å reise, bo og arbeide i Det indre marked, samt de sosiale og økonomiske rettighetene som er knyttet til dette. Opprettelsen av europeisk statsborgerskap (som kommer i tillegg til det nasjonale statsborgerskap) gjennom Maastrichttraktaten, samt etableringen av den europeiske ombudsmannen er ytterligere eksempler på denne prosessen.

Det arbeides for tiden med å gjennomføre bestemmelsene i artikkel 2 (se boks) om å etablere EU som et område med reell mulighet for fri bevegelse for alle på tvers av landegrensene. Dette innebærer at landene utvikler en felles politikk i forhold til visum, asyl, immigrasjon. Schengen er en del av dette arbeidet. Samarbeidet i forhold til kriminalitetsbekjempelse samt politisamarbeidet er i ferd med å trappes opp. Foreløpig tilhører mye av dette arbeidet den såkalte søyle III i traktaten, som innebærer mellomstatlighet, men deler av politikken er allerede overført til søyle I, som er det vanlige overnasjonale fellesskapssamarbeidet. Amsterdamtraktaten tilsier at ytterligere områder vil bli overført innen fem år etter den trådte i kraft. Dette spørsmålet diskuteres også på den pågående traktatkonferansen.

Når EU nå beveger seg inn i sensitive områder som politisamarbeid og justispolitikk, asyl- og immigrasjonspolitikk, øker behovet for å forsterke beskyttelsen av grunnleggende rettigheter på europeisk nivå. En klar beskyttelse av grunnleggende rettigheter er grunnlaget for etableringen av et felles område med frihet, sikkerhet og rettferdighet. Det betyr ikke at disse rettighetene ikke finnes i EU i dag. Artikkel 6 (se boks) sier at EU bygger på den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Artikkel 7 sier videre at Det europeiske råd kan suspendere en medlemsstats deltagelse i EU dersom denne grovt og vedvarende bryter menneskerettighetene.

Men dette gir tross alt innbyggerne kun en indirekte forsikring om hvilke rettigheter som gjelder for dem i forhold til de europeiske institusjonene og europeisk politikk. I tillegg er dagens traktatsystem vanskelig å forstå for de fleste. Man er omtrent avhengig av juridisk hjelp for å få oversikt over hvilke rettigheter man har. Gjennom det foreslåtte charteret får man en klar og enkel oversikt over sine rettigheter, og dette vil utgjøre et direkte rettsgrunnlag for domstolene dersom det blir en del av traktatene.

Etableringen av et charter kan sees på som et politisk skritt. Justiskommissær Antonio Vitorino sa i sin tale til Amnesty Internationals kongress 13. mai i år: «Etableringen av et Charter er en ekstremt viktig sak for EU fordi det, dersom det lykkes, vil markere en definitiv endring i Fellesskapet fra den opprinnelige økonomiske tenkningen til å bli en full politisk union.» Det er uvisst om charteret vil bli en del av traktaten i første omgang. En reorganisering av traktatene vil heller ikke finne sted før eventuelt om noen år. Men begge prosessene illustrerer EUs politiske utvikling og den økte vektleggingen av borgernes interesser og rettigheter. De kan være med å styrke EUs demokrati og politiske legitimitet.

Se ellers kommissær Vitorinos tale for en grundigere gjennomgang av disse spørsmålene. Talen har referanse «speech/00/180» og finnes på nyhetsbasen rapid på Internett: http://europa.eu.int/rapid/start

Rettigheter og Amsterdamtraktaten

Traktaten om Den europeiske union (som revidert av Amsterdamtraktaten), artikkel 2 sier blant annet at Unionen har som mål:

«…- å bevare og utvikle Unionen som et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet hvor det er fri ferdsel for personer, kombinert med passende tiltak i forhold til kontroll ved de ytre grenser, asyl, innvandring og forebygging og bekjempelse av kriminalitet.»

Artikkel 6:
«1. Unionen bygger på prinsippene om frihet, demokrati og respekt for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, samt rettstatsprinsippet som alle er prinsipper som medlemsstatene har til felles.

2. Unionen respekterer de grunnleggende rettigheter slik de garanteres ved Den europeiske konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, undertegnet i Roma 4. november 1950, og slik de følger av medlemsstatenes felles forfatningstradisjoner, som generelle prinsipper i Fellesskapsretten. …» (Traktaten om Den europeiske union, uoffisiell oversettelse)

[tilbake til toppen]

Sosialkommissær Anna Diamantopolou uttalte ved fremleggelsen av Kommisjonens sosialpolitiske innspill at Kommisjonen ikke ønsker å harmonisere de enkelte medlemsstaters sosial- og arbeidsmarkedspolitikk: -Vi ønsker å mobilisere støtte til de felles europeiske målsettingene om en konkurransedyktig kunnskapsbasert økonomi med flere jobber og større sosial samhørighet.

Ny sosialpolitisk agenda

Den franske regjeringen har gjort sosialpolitikk til en hovedsak under sitt EU-formannskap, og toppmøtet i Lisboa i mars ga klarsignal for en mer omfattende diskusjon av sosialpolitiske spørsmål i EU. Som en oppfølging av dette vedtok Kommisjonen 28. juni et forslag til en sosialpolitisk agenda. Den tar opp en rekke spørsmål som skal strukturere debatten om modernisering av velferdstaten. Den er et sentralt innspill til det franske formannskapets arbeidsprogram og foran toppmøtet i Nice i desember.

I agendaen beskrives de midler og metoder som kan benyttes til å modernisere den europeiske samfunnsmodellen og bidra til å skape flere og bedre jobber. Det er også forslag til hvordan de politiske målsettingene som ble vedtatt på toppmøtene i Lisboa og Feira nylig, kan omsettes til konkrete tiltak. Et viktig budskap er at vekst ikke er et mål i seg selv, men et middel til å oppnå en bedre levestandard og livskvalitet for alle.

Formålet med diskusjonsnotatet er å møte de nye samfunnsmessige utfordringene som de grunnleggende endringene i Europas økonomi og samfunn fører med seg. Dette gjelder ikke minst hvordan den nye informasjonsteknologien og Internett endrer rammebetingelsene. I fremtiden er det viktig å modernisere den europeiske samfunnsmodellen ved å investere i mennesker og å etablere en aktiv velferdsstat. Verdier som solidaritet og rettferdighet må fastholdes samtidig som de økonomiske resultatene forbedres.

Agendaen beskriver en lang rekke aktiviteter:

· Noen har som formål å forbedre potensialet som allerede finnes for økt sysselsetting. Man må foregripe og håndtere endringene, tilpasse seg nye arbeidsforhold, utnytte den nye teknologien og fremme mobilitet mellom landene.

· Andre aktiviteter dreier seg om å modernisere og forbedre sosial beskyttelse, fremme integrasjon i samfunns- og arbeidslivet, styrke likestilling mellom kjønnene, fremme grunnleggende rettigheter og bekjempe forskjellsbehandling.

· Det er også initiativ rettet mot utvidelsen av EU og søkerlandene og i forhold til internasjonalt samarbeid generelt. Man ønsker også å styrke den sosiale dialog mellom arbeidslivets parter og andre ikke-statlige organisasjoner.

Med den nye agendaen foreslår Kommisjonen noen nye politiske rammer der alle involverte parter har innflytelse, samtidig med at man respekterer de mange forskjellige systemene og politiske prioriteringene innen EU. Kommisjonen vil benytte sin initiativrett til å fremsette nye forslag, og i tillegg fungere som en katalysator og støtte medlemslandenes forslag med de midlene den har til rådighet. Gjennomføringen av sosialpolitiske tiltak er fremdeles medlemslandenes ansvar, men agendaen vil bidra til bedre samordning. Viktige instrumenter på europeisk nivå er den sosiale dialog, lovgivning, strukturfondene, handlingsprogrammer, rapportering og evaluering, samt «mainstreaming» (bedre samordning).

Lisboa-toppmøtet i mars formaliserte den såkalte koordineringsmetoden som innebærer felles målsettinger, tidsplaner, formidling av gode erfaringer og evalueringer, men ikke lovgivning eller rigid harmonisering. Metoden innebærer at man blir enig om en del felles mål og prinsipper og skal prøve å trekke i samme retning, men metoden er såpass fleksibel at landene selv bestemmer virkemidler og gjennomføring. Denne arbeidsformen har de siste årene vært brukt på de økonomiske retningslinjene og på sysselsettingsområdet. Kommisjonen foreslår nå å utvide den til andre spørsmål knyttet til sosial- og arbeidsmarkedspolitikk.

Kommisjonens forslag vil nå bli diskutert av ministrene og Europaparlamentet. Antagelig vil det bli vedtatt på toppmøtet i Nice i desember. Agendaen gjelder de neste fem årene, men har hovedtyngden på de tre første årene. Toppmøtet i Lisboa vedtok at det hver vår skal avholdes et eget toppmøte knyttet til økonomi og sosialpolitiske spørsmål. Det første møtet skal avholdes i Stockholm neste vår. Til disse møtene skal det fremlegges en årlig rapport, og Kommisjonens forslag til sosialpolitisk agenda er et viktig bidrag til denne.