EUs lovgivning

EUs samlede regelverk blir vanligvis omtalt som EF-retten. EF-retten bygger på traktatene, de avtalene mellom EUs medlemsland som utgjør EUs grunnregler. Traktatene har siden blitt komplimentert og spesifisert gjennom en rekke lover og regler. EF-retten gjelder på lik linje i alle medlemsland og har foregangsrett fremfor nasjonal lovgivning. Når EF-retten skal tolkes er det EF-domstolen som har det siste ordet. Begrepet EF-rett kommer av at nesten all lovgivning foretas innenfor EF-rammen, som igjen er en del av EU.

Det finnes fire ulike kilder til EF-retten:

- Primærrett; omfatter EUs traktater samt medlemslandenes tiltredelsesavtaler

- Sekundærrett; omfatter alle gjeldende rettsakter vedtatt av EUs institusjoner

- Internasjonale avtaler mellom EU og land utenfor EU

- EF-domstolens rettspraksis, dvs. dommer som tolker EF-rett

Dokumenter med lover og bestemmelser som vedtas av EUs institusjoner kalles rettsakter. Det finnes mange ulike typer rettsakter, og disse skiller seg fra hverandre når det kommer til saksområde og/eller rettslig virkning. For alle rettsakter som vedtas må det finnes en juridisk hjemmel i traktatene eller andre rettsakter. Rettsaktene utgjør til sammen en viktig del av EF-retten. For at en vedtatt rettsakt skal bli gjeldende må den publiseres til allmennheten først i De europeiske fellesskapstidende.

Alle rettsakter innledes med en ingress som inneholder;

- henvisning til hjemmel, dvs. den artikkelen i traktaten som rettsakten begrunnes i

- henvisning til Kommisjonens forslag og eventuelle ytringer fra Europaparlamentet og andre EU-institusjoner (for eksempel Den økonomiske og sosiale komiteen, og Regionkomiteen)

- bakgrunnen for at rettsakten ble vedtatt

Deretter følger den rettslige bindende teksten oppdelt i artikler. Det fremgår av de siste artiklene når rettsakten skal tre i kraft, for hvem rettsakten er bindende samt (for direktiv)når den senest må gjennomføres av medlemslandene.

De rettsakter som EU anvender på de fleste områder er;

- EF-forordninger
- EF-direktiver
- EF-beslutninger

Når EU vedtar regler i spørsmål som berører politi- og strafferettslige spørsmål anvendes;

- EUs rammebeslutninger

På alle andre områder kan EU dessuten vedta ikke-bindende rettsakter som anbefalinger, uttalelser og resolusjoner.

Etter opptelling i lovgivningsdatabasen CELEX (18.6.2004):

6191 gjeldende forordninger (har allmenn gyldighet og skal oversettes ord for ord i medlemslandenes lovverk)

1844 gjeldende direktiver (har allmenn gyldighet, intensjonen skal oppfylles gjennom medlemslandenes lovverk)

9690 gjeldende beslutninger (har ikke allmenn gyldighet)

Til sammen: 17 725 rettsakter

En forordning er den rettsakt som ligner mest på en lov i norsk betydning. Forordninger er gjeldende for allmennheten og skal gjennomføres i sin helhet i alle medlemslandene. Ettersom forordninger gjelder direkte i medlemslandene er det ikke behov for at ytterligere beslutninger tas av medlemslandenes parlament. Eksempelvis har EU vedtatt forordninger for å bestemme omregningskursen fra nasjonale valuta til euro, og for å beslutte hvilke sosiale rettigheter EU-borgere har krav på i andre EU-land. Forordninger vedtas på de områder som bestemmes av EF-traktaten og Euratom-traktaten.

Et direktiv beskriver hvilke mål medlemslandene skal oppnå på noen av de områdene som bestemmes av EF-traktaten og Euratom-traktaten. Direktivet angir til og med en tidsgrense for når de oppsatte målene skal være oppfylt. Det er derimot opp til medlemslandene selv å avgjøre hvilke lover og regler som trengs for å oppfylle direktivets bestemmelser. Dersom medlemslandet oppfyller direktivet behøves det altså ingen videre tiltak. EU kan for eksempel vedta direktiv for å bestemme minimumsstandarder for utslipp av miljøfarlige stoffer, eller for å harmonisere medlemslandenes banklovgivning.

En beslutning gjelder direkte for det eller de medlemslandene, fysiske eller juridiske personer, som beslutningen retter seg til. Beslutninger kan derfor anvendes for mange ulike typer av formål, men ettersom de ikke har allmenn gyldighet, men kun individuell gyldighet (i og med at de gjelder for de subjekt som angis i den enkelte beslutningen) brukes de spesielt til mer administrative formål eller for tilpassing av gjeldende lover. Beslutninger anvendes for eksempel for å slå fast arbeidsregler for EUs institusjoner, og Kommisjonen foretar løpende beslutninger i bl.a. konkurransespørsmål. Beslutninger vedtas på de områder som bestemmes av EF-traktaten og Euratom-traktaten.