EUs samlede regelverk blir
vanligvis omtalt som EF-retten. EF-retten bygger på traktatene, de
avtalene mellom EUs medlemsland som utgjør EUs grunnregler. Traktatene har
siden blitt komplimentert og spesifisert gjennom en rekke lover og regler.
EF-retten gjelder på lik linje i alle medlemsland og har foregangsrett
fremfor nasjonal lovgivning. Når EF-retten skal tolkes er det EF-domstolen
som har det siste ordet. Begrepet EF-rett kommer av at nesten all
lovgivning foretas innenfor EF-rammen, som igjen er en del av EU.
Det finnes fire ulike kilder til
EF-retten:
- Primærrett; omfatter EUs
traktater samt medlemslandenes tiltredelsesavtaler
- Sekundærrett; omfatter alle
gjeldende rettsakter vedtatt av EUs institusjoner
- Internasjonale avtaler mellom EU
og land utenfor EU
- EF-domstolens rettspraksis, dvs.
dommer som tolker EF-rett
Hva er EUs rettsakter?
Dokumenter med lover og
bestemmelser som vedtas av EUs institusjoner kalles rettsakter. Det finnes
mange ulike typer rettsakter, og disse skiller seg fra hverandre når det
kommer til saksområde og/eller rettslig virkning. For alle rettsakter som
vedtas må det finnes en juridisk hjemmel i traktatene eller andre
rettsakter. Rettsaktene utgjør til sammen en viktig del av EF-retten. For
at en vedtatt rettsakt skal bli gjeldende må den publiseres til
allmennheten først i De europeiske fellesskapstidende.
Alle rettsakter innledes med en
ingress som inneholder;
- henvisning til hjemmel, dvs. den
artikkelen i traktaten som rettsakten begrunnes i
- henvisning til Kommisjonens
forslag og eventuelle ytringer fra Europaparlamentet og andre
EU-institusjoner (for eksempel Den økonomiske og sosiale komiteen, og
Regionkomiteen)
- bakgrunnen for at rettsakten ble
vedtatt
Deretter følger den rettslige
bindende teksten oppdelt i artikler. Det fremgår av de siste artiklene når
rettsakten skal tre i kraft, for hvem rettsakten er bindende samt
(for direktiv)når den senest må gjennomføres av medlemslandene.
De rettsakter som EU anvender på de
fleste områder er;
- EF-forordninger
- EF-direktiver
- EF-beslutninger
Når EU vedtar regler i spørsmål
som berører politi- og strafferettslige spørsmål anvendes;
- EUs rammebeslutninger
- EU-beslutninger
På alle andre områder kan EU
dessuten vedta ikke-bindende rettsakter som anbefalinger, uttalelser og
resolusjoner.
Hvor mange rettsakter
har EU?
Etter opptelling i
lovgivningsdatabasen CELEX (18.6.2004):
6191 gjeldende forordninger (har allmenn gyldighet og skal oversettes ord for ord i medlemslandenes
lovverk)
1844 gjeldende direktiver
(har allmenn gyldighet, intensjonen skal oppfylles gjennom medlemslandenes
lovverk)
9690 gjeldende beslutninger
(har ikke allmenn gyldighet)
Til sammen:
17 725 rettsakter
Hva er en forordning?
En forordning er den rettsakt som
ligner mest på en lov i norsk betydning. Forordninger er gjeldende for
allmennheten og skal gjennomføres i sin helhet i alle medlemslandene.
Ettersom forordninger gjelder direkte i medlemslandene er det ikke behov
for at ytterligere beslutninger tas av medlemslandenes parlament.
Eksempelvis har EU vedtatt forordninger for å bestemme omregningskursen
fra nasjonale valuta til euro, og for å beslutte hvilke sosiale
rettigheter EU-borgere har krav på i andre EU-land. Forordninger vedtas på
de områder som bestemmes av EF-traktaten og Euratom-traktaten.
Hva er et direktiv?
Et direktiv beskriver hvilke mål
medlemslandene skal oppnå på noen av de områdene som bestemmes av
EF-traktaten og Euratom-traktaten. Direktivet angir til og med en
tidsgrense for når de oppsatte målene skal være oppfylt. Det er derimot
opp til medlemslandene selv å avgjøre hvilke lover og regler som trengs
for å oppfylle direktivets bestemmelser. Dersom medlemslandet oppfyller
direktivet behøves det altså ingen videre tiltak. EU kan for eksempel
vedta direktiv for å bestemme minimumsstandarder for utslipp av
miljøfarlige stoffer, eller for å harmonisere medlemslandenes
banklovgivning.
Hva er en beslutning?
En beslutning gjelder direkte for
det eller de medlemslandene, fysiske eller juridiske personer, som
beslutningen retter seg til. Beslutninger kan derfor anvendes for mange
ulike typer av formål, men ettersom de ikke har allmenn gyldighet,
men kun individuell gyldighet (i og med at de gjelder for de subjekt som
angis i den enkelte beslutningen) brukes de spesielt til mer
administrative formål eller for tilpassing av gjeldende lover.
Beslutninger anvendes for eksempel for å slå fast arbeidsregler for EUs
institusjoner, og Kommisjonen foretar løpende beslutninger i bl.a.
konkurransespørsmål. Beslutninger vedtas på de områder som bestemmes av
EF-traktaten og Euratom-traktaten. |