Kort om EU

Den europeiske union - EU - er et unikt samarbeid som oppsto etter den andre verdenskrig med ett hovedmål: å hindre at europeiske stater igjen skulle gå til krig mot hverandre. Fra 1. januar 2007 består EU av 27 medlemsland.

EU skiller seg fra annet internasjonalt samarbeid blant annet ved måten felles beslutninger tas på, ved at man har bygget opp felles institusjoner, eget felles rettsystem som skal løse konflikter og sikre at felles beslutninger etterleves - og ved å være et system i stadig utvikling både i form og innhold. Det økonomiske samarbeidet er en viktig drivkraft i EU, og i kjølvannet av økonomisk integrasjon har EU stadig utviklet seg som et politisk prosjekt. Miljø, forbrukerhensyn, sysselsetting og borgernes rettigheter er saker som står høyt på EUs dagsorden.

EU er nå i en omstillingsprosess der institusjonene må tilpasse seg de nye medlemslandene. I tillegg til de ti landene som ble medlem i 2004, ble Bulgaria og Romania medlemmer 1. januar 2007.Tyrkia, Kroatia og Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia status som kandidatland. Det er sannsynlig at flere land vil melde seg. Målet er at et utvidet EU skal fungere godt; bli mer demokratisk, handlekraftig og oversiktlig.

Etter flere runder med utvidelser er antall medlemsland i EU nå 27. Disse landene er i dag medlemmer i EU:
Belgia, Bulgaria, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Kypros, Latvia, Litauen, Luxembourg, Malta, Nederland, Polen, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Spania, Storbritannia, Sverige, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn og Østerrike. Les mer om medlemslandene her

Tyrkia og Kroatia startet forhandlinger i oktober 2005 og Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia fikk status som kandidatland desember samme år. Les mer om utvidelsen av EU her

Europaparlamentet er verdens største flernasjonale parlament. De 785 representantene blir direkte valgt fra medlemslandene hvert femte år. Parlamentet vedtar lover, godkjenner EUs budsjett, tar opp nye medlemsland og holder et øye med Europakommisjonens virksomhet. Medbestemmelsesprosedyren er den mest brukte beslutningsprosedyren. Når denne brukes har Ministerrådet og Europaparlamentet like stor makt, og Europaparlamentet kan forkaste forslag de ikke vil godkjenne. Parlamentet møtes i Strasbourg og Brussel.

Rådet for Den europeiske union eller Ministerrådet - er EUs lovgivende organ sammen med Europaparlamentet. Består av en minister fra hvert medlemsland (i f. eks fiskerispørsmål møtes fiskeriministrene). Vedtak gjøres med simpelt flertall (51%), kvalifisert flertall (71%) eller enstemmighet (100%.) Landene har ulik stemmevekt ut fra størrelsen. Fra 1. november 2004 trer en ny stemmevektsfordeling i kraft som følge av Nice-traktaten. Gjennom de ulike traktatforhandlingene har bruken av kvalifisert flertall blitt utvidet, men noen områder krever fremdeles enstemmighet. Rådet for generelle anliggender (utenriksministrene) har et overordnet ansvar for å koordinere EUs politikk.

Det europeiske råd (populært kalt EU-toppmøtet). Består av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer, samt Kommisjonens president. Trekker opp de politiske retningslinjene og driver samarbeidet framover. Tar avgjørelser i de viktigste sakene eller der fagministrene ikke har klart å bli enige. I denne forsamlingen foregår også periodevise forhandlinger om endringer av EUs traktater; dette kalles Regjeringskonferansen eller Intergovernmental Conference (IGC).

Formannskapet - Landene i EU bytter på å holde formannskapet. Medlemslandet er i en periode på seks måneder ansvarlig for å lede møtene i Det europeiske råd i Brussel og Luxemburg samt organisere formelle og uformelle rådsmøter i hjemlandet. De er også ansvarlige for å lede de offisielle arbeidsgruppene som forbereder rådets ministermøter.

Europakommisjonen - EUs utøvende organ. Består av 27 kommissærer som utpekes av medlemslandene, og godkjennes av Parlamentet. Alle landene har i dag én kommissær hver, men antallet kommissærer skal ned til 15 innen 2014. Kommisjonen leder forvaltningen i Brussel på ca. 24 000 ansatte. Den nåværende presidenten heter José Manuel Barroso og har sittet siden 2004. Kommisjonen har enerett på å fremme forslag til ny lovgivning. Den har ansvaret for at endelige vedtak blir iverksatt og etterlevd, og har myndighet til å fatte vedtak innenfor visse områder, f.eks. konkurransepolitikk.

EF-domstolen - Er satt til å tolke traktater og lovverk. Kan dømme i alle typer saker som dekkes av de felles lover og regler, og kan dømme enkeltpersoner, bedrifter og land. Kommisjonen kan anlegge saker og kan selv bli dømt. Domstolen har 27 dommere - én fra hvert land- som utnevnes for 6 år av gangen. Dommerne utpekes av regjeringene i fellesskap. Dommerne blir assistert av ni generaladvokater. Domstolen har sete i Luxemburg.

Den europeiske sentralbanken - Den europeiske sentralbank (ESB) har ansvar for pengepolitikken til de 15 landene som deltar i eurosamarbeidet. Den ble opprettet i 1998 og har sete i Frankfurt. Sentralbanken skal føre en valutapolitikk som bidrar til lav inflasjon og den kan endre rentenivået for å oppnå dette.

Andre viktige organer:
Den økonomiske og sosiale komité består av representanter for fagbevegelsene og organisasjonslivet og avgir særlig synspunkter på spørsmål om arbeidsliv og sosialpolitikk. Regionskomiteen består av representanter for lokale og regionale myndigheter og uttaler seg blant annet i kommunal- og regionalpolitiske spørsmål. Revisjonsretten kontrollerer bruken av EUs budsjettmidler. Ombudsmannen tar i mot klager fra EU-borgere som føler seg urettmessig behandlet av administrasjonen i EUs institusjoner.

Et viktig trekk som skiller EU fra internasjonale organisasjoner, er at i EU vedtar landene felles lovgivning på visse områder som gjelder for den enkelte borger. Det kan for eksempel gjelde regler som skal sikre konkurranse under like vilkår i EUs indre marked og etablere enhetlige tekniske standarder på produkter og tjenester. Det finnes også bestemmelser som gjelder arbeidsvilkår for å hindre sosial dumping og vedtak fattes også på andre områder som f. eks innenfor miljø.

Fire typer beslutninger:

- Forordninger: Rettsakter som gjelder umiddelbart i medlemslandene. De kan sammenlignes med et lands egne lover.

- Direktiver: Rettes til medlemslandene og er bindende ved at målsettingen må innfris, mens det er opp til hvert medlemsland å avgjøre hvordan.

- Beslutninger: Gjelder i enkeltsaker og er bindende for dem de er rettet mot.

- Henstillinger og uttalelser: Er ikke bindende, men kun en oppfordring til den de er rettet mot.

Les mer om EUs lovgivning her

Roma-traktaten av 1957 etablerte et tett økonomisk samarbeid mellom landene og i prinsippet et stort indre marked med fri bevegelse av varer, tjenester og personer over grensene. Toll, avgifter og kvotebegrensninger mellom landene skulle fjernes og felles tollsatser mot omverdenen ble innført. En felles landbruks- og konkurransepolitikk ble etablert. Mange av målsettingene ble egentlig ikke oppfylt før etableringen av EFs indre marked 1. januar 1993.

Enhetsakten av 1986 åpnet for bindende flertallsbeslutninger i Ministerrådet i de fleste spørsmål knyttet til etableringen av det indre marked. Miljø ble et fellesskapsanliggende.

Maastricht-traktaten av 1993 vedtok innføringen av den økonomiske og politiske union, en videreføring av det indre marked, med opprettelsen av en felles sentralbank og en felles valuta. Samarbeidet ble styrket innenfor områder som miljø, kultur, forskning, utdanning og ungdomsspørsmål. Det ble gitt større myndighet til Europaparlamentet og Ministerrådet skal fatte flere beslutninger med kvalifisert flertall. Nærhetsprinsippet ble traktatfestet. Utenriks-, sikkerhets- og justispolitikk ble innført som EU-områder, men kun som regjeringssamarbeid uten Kommisjonen og Parlamentet.

Amsterdam-traktaten trådte i kraft 1. mai 1999. Europaparlamentet fikk en sterkere stilling ved at medbestemmelsesprosedyren skal gjelde for mesteparten av lovgivningen i det indre marked. Flere politikkområder gikk over fra krav om enstemmighet til å kunne fattes ved kvalifisert flertall i Ministerrådet. Kommisjonens president fikk en sterkere stilling. Traktaten åpnet også for større fleksibilitet slik at noen medlemsland kan utvikle et tettere og mer integrert samarbeid enn andre.

Nice-traktaten ble vedtatt i desember 2000. Traktaten gjorde institusjonelle endringer fra 2005 for å klargjøre EU for utvidelsen østover. Ny stemmevektsfordeling i Ministerrådet ble vedtatt, flertallsbeslutninger ble innført på 29 nye områder, og maksimum antall kommissærer skal være 27.

Charteret om grunnleggende rettigheter (pdf). For å garantere hver enkelt EU-borgers rettigheter har EU utformet et Charter om grunnleggende rettigheter som ble vedtatt som en politisk erklæring ved Nice-toppmøtet i desember 2000. Charteret er basert på verdiene menneskeverd, frihet, likhet og solidaritet og prinsippene om demokrati og rettsstat. Charteret skal innarbeides i EUs nye traktat og medfører en ny dimensjon til vernet om den enkelte borgers sosiale og politiske rettigheter i EU.

Lisboa-traktaten. Den 13 desember 2007 undertegnet stats- og regjeringssjefene i EUs 27 medlemsland en ny traktat. Denne vil legge forholdene til rette for at EU kan løse dagens utfordringer på en mer effektiv måte gjennom bedre og mer moderne institusjoner og arbeidsmetoder. EU-innbyggerne ønsker at EU skal ta tak i aktuelle problemstillinger som globalisering, klimaendring, sikkerhet og energispørsmål. Lisboa-traktaten styrker demokratiet i EU og gjør det enklere for EU å kontinuerlig arbeide for folkets interesser.

EUs budsjett blir bestemt for 5 til 7 år av gangen. Budsjettperioden vi er i nå er satt fra 2007-13. Les mer her.

EU har et budsjett som utgjør omtrent 1% av medlemslandenes samlede BNP. Mesteparten av midlene (44%) går til å øke konkurranseevne og utjevning av regional forskjeller i Europa gjennom strukturmidlene, nest største del av budsjettet går til naturressursene i EU (landbruk, fiskeri, miljø og regional utvikling). Les mer om budsjettet her.

Det indre marked Innebærer et område med fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer (de fire friheter). Dette har ført til avvikling av et stort antall fysiske (grensekontroller), tekniske (standarder, produktkrav) og fiskale (indirekte skatter, momsregler) barrierer mellom landene. Med åpningen av de nasjonale markedene følger felles regulering av produkter og retningslinjer for å sikre forbrukernes rettigheter. Arbeidet med å sikre og utvikle det indre marked pågår kontinuerlig.

Utjevning Den nest største budsjettposten i EU går til utjevning mellom fattige og rike regioner i Europa. Strukturfondenes viktigste oppgave er å støtte den økonomiske utvikling i de fattigste områder av EU og oppfylle særlige sosiale behov. Noen av pengene går til store infrastrukturprosjekter, som f.eks. veier, broer, motorveier og lufthavner. Men mange andre prosjekter er støtteberettigede; fra små bedrifter til sentrumsområder i forfall, fra programmer for integrering av funksjonshemmede i samfunnet til vindmølleparker.

Miljøpolitikken blir stadig mer sentral i EUs arbeid gjennom lovregulering og politiske tiltak, samarbeidsavtaler med industrien og støtteordninger. Miljøkomiteen i Europaparlamentet er den komiteen som vedtar flest lover av alle komiteer. Mer enn 40% av alle saker som Kommisjonen forfølger ved brudd på EF-retten, dreier seg om miljø. I 2005 ble det innført et kvotehandelssystem for handel med drivhusgasser i EU som ett av tiltakene for en bedre klimapolitikk. Kommisjonen har en aktiv rolle i å foreslå nye miljøtiltak og å overvåke at medlemslandene etterlever sine forpliktelser. EU er også en viktig internasjonal aktør og har en pådriverrolle i globale miljøkonferanser. I 2007 la EU frem nye, ambisiøse mål for å bekjempe klimaendringene, med spesiell fokus på å begrense temperaturstigningen og på miljøvennlig energiproduksjon.

Konkurranse Alle økonomiske aktører i EØS-området skal ha like spilleregler i markedet. Ingen skal kunne ha monopol eller kunne utnytte sin dominerende posisjon til å hemme konkurransen og diktere priser og betingelser. Statssubsidier begrenses for å unngå konkurransevridning. Strenge regler finnes for prissamarbeid.

Den økonomiske og monetære union - ØMU EUs felles valuta euroen har erstattet nasjonale valuta hos de 15 medlemslandene i ØMU. Den bidrar til å ta bort den tidligere usikkerheten i forhold til valutakurssvingninger, og det blir lettere og billigere å reise og handle når man slipper å veksle penger. Det blir også lettere å sammenlikne priser i de forskjellige landene. Forutsetningen for å bli med i eurosonen er at kriteriene for inflasjon, rentenivå, statsgjeld og budsjettunderskudd er oppfylt.

Utenriks- og sikkerhetspolitikk En felles utenriks- og sikkerhetspolitikk ble opprettet med Maastricht-traktaten i 1992 og forsterket i 1997 (Amsterdam-traktaten). Javier Solana ble utnevnt til EUs representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk på toppmøtet i Köln i 1999. I 1999 ble det vedtatt å opprette av en felles militær styrke som skal drive fredsbevarende og fredsopprettende arbeid og bestå av 60 000 soldater.

Schengen Schengen-avtalen innebærer at det ikke er personkontroll på grensene mellom deltagerlandene. Avtalen omfatter nå 22 av EUs medlemsland (det vil si alle medlemslandene med unntak av Storbritannia, Irland, Kypros, Bulgaria og Romania) samt Norge og Island. Avtalen innebærer felles regler for kontroll av yttergrensene og harmonisering av visumreglene. For flytrafikk vil dette gjelde først fra mars 2008. Spørsmål om asyl bestemmes nasjonalt, men Dublin-konvensjonen inneholder regler for hvilket land som skal behandle en søknad. Schengen-avtalen innebærer i tillegg en styrking av politisamarbeidet.

Utvidelse av EU 1. mai 2004 ble Polen, Ungarn, Romania, Tsjekkia, Slovakia, Bulgaria, Slovenia, Litauen, Latvia, Estland, Malta og Kypros. Bulgaria og Romania ble medlemmer fra 1. januar 2007. Tyrkia og Kroatia startet forhandlinger 3. oktober 2005. For å bli medlemmer må søkerlandene akseptere alle EUs nåværende lovgivning, og tilfredsstille kriteriene om demokrati, rettsvesen og en fungerende markedsøkonomi. Landene forhandler på individuell basis og vil kunne bli medlemmer når de har forhandlet ferdig.

Likestilling og antidiskriminering I EUs traktater er det nedfelt at EU skal arbeide for likestilling mellom kvinner og menn. Ved utarbeidelse av nytt lovverk skal konsekvenser for likestillingen utredes. I EUs traktat er det også nedfelt regler mot diskriminering på grunn av kjønn, nasjonalitet, etnisitet, religiøs overbevisning, tro, funksjonshemming, alder eller seksuell legning.

EUs traktater regulerer EUs ansvarsområder. Skal traktatene eller den institusjonelle oppbygging og virkemåte endres, forutsetter det en enstemmig beslutning blant medlemslandene. På en del områder som f.eks i konkurranse-, handels- og landbrukspolitikken er det meste av regler og ordninger felles. På andre områder som bl.a. miljøpolitikken finnes det minstestandarder, mens landene selv velger hvordan de vil nå målene som er satt, og om de ønsker strengere eller bedre regler. En forutsetning er imidlertid at disse nasjonale tilpasningene ikke bare er skjulte handelshindringer.

En del politikkområder faller utenfor det som kalles EUs kompetanseområde. Dette gjelder blant annet inntektsskatt og helsesystemet. Samtidig er EU svært opptatt av å styrke folkehelsen og gjør dette blant annet gjennom å fremme et regelverk som beskytter folks helse, gjennom støtte til helseprogrammer og gjennom innsamling av statistikk på området. På områder som kultur og utdanning kommer EU bare inn med tiltak som støtter og supplerer landenes politikk, samt oppfordrer til samarbeid landene i mellom. EUs nærhetsprinsipp sier at en beslutning ikke skal tas på et høyere nivå enn nødvendig.

Politiske retningslinjer, samordning og utveksling av erfaringer basert på et felles sett av indikatorer er i ferd med å bli vel så viktig som styring gjennom direktiver. På områder der regelverket bestemmes nasjonalt, som for eksempel velferdspolitikk, foregår det likevel en stor grad av samordning og sammenligning av erfaringer for å finne gode løsninger på felles utfordringer. Europas aldrende befolkning er en slik utfordring, og de ulike pensjonssystemene i medlemslandene analyseres for i fellesskap å finne løsninger som sikrer den europeiske sosiale modellen også i fremtiden.

Debatten om Europas fremtid
Hvordan vil EU se ut om ti år og om femti år? Hvilket EU ønsker europeere seg? Hva skal Europas fremtid være? Dette er spørsmål som får stor oppmerksomhet i disse tider. EU gjennomgår voldsomme endringer, og millioner av europeere vil være med å stake ut fremtidens kurs for Europa. EUs institusjoner og lovverk må også endres i takt med utviklingen, og dette er en del av kjernen i debatten om Europas fremtid. Les mer om debatten her

Det har vært en klar utvikling mot større innsyn og offentlighet i EUs organer i løpet av de siste årene. Alle lovvedtak i Ministerrådet og Europaparlamentet skal offentliggjøres, inklusive landenes stemmegivning. Det er mulig å følge debattene i Europaparlamentet og en del av Rådsmøtene.

All lovgivning offentliggjøres i EF-tidende, men også forslag til lovgivning er offentlige Høringsdokumenter finnes på internett, på portalen 'Kom til orde i Europa'
Oversiktsside over alle generaldirektoratene