Kort om EU

Den europeiske union - EU - er et unikt samarbeid mellom land som oppsto etter den andre verdenskrig med den hovedhensikt å hindre at europeiske stater igjen skulle gå til krig mot hverandre. I dag består EU av femten medlemsland.

EU skiller seg fra annet internasjonalt samarbeid blant annet ved måten felles beslutninger tas på, ved at man har bygget opp felles institusjoner, eget felles rettsystem som skal løse konflikter og sikre at felles beslutninger etterleves – og ved å være et system i stadig utvikling både i form og innhold. Det økonomiske samarbeidet er en viktig drivkraft i EU, og i kjølvannet av økonomisk integrasjon har EU stadig utviklet seg som et politisk prosjekt. Miljø, forbrukerhensyn, sysselsetting og borgernes rettigheter er saker som står høyt på EUs dagsorden.

EU er nå i en omstillingsprosess der institusjonene må tilpasse seg et stort antall nye medlemsland. EU forhandler med 12 land om medlemsskap, mens Tyrkia har status som kandidatland. Den siste regjeringskonferansen ble avsluttet i Nice i desember 2000 og her ble blant annet en del institusjonelle spørsmål løst, slik at EU nå er klar til å ta imot nye medlemsland.

Etter en rekke runder med utvidelser er antall medlemsland i EU nå 15. Disse er medlemmer i EU:
Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Portugal, Spania, Storbritannia, Sverige Tyskland og Østerrike. Les mer om medlemslandene her

EU står nå foran sin største utvidelse noensinne og fra og med 1. mai 2004 skal etter planen følgende land gå inn i EU: Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia og Slovenia. Bulgaria og Romania er i forhandlinger fortsatt og meningen er at disse landene skal bli med i EU i 2007. Tyrkia har status som søkerland, men har ennå ikke åpnet forhandlinger om medlemskap med EU. Les mer om utvidelsen av EU her

Europaparlamentet - Verdens største flernasjonale parlament velges hvert femte år med direkte valg fra medlemslandene. De 626 representantene vedtar lover, godkjenner EUs budsjett, nye medlemsland og Europakommisjonen. Etter ikrafttredelsen av Amsterdamtraktaten er medbestemmelsesprosedyren blitt den mest brukte beslutningsprosedyren. Når denne brukes har Ministerrådet og Europaparlamentet like stor makt, og Europaparlamentet kan forkaste forslag de ikke vil godkjenne. Parlamentet møtes i Strasbourg og Brussel.

Det europeiske råd - Består av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer, samt Kommisjonens president. Trekker opp de politiske retningslinjene og driver samarbeidet framover. Tar avgjørelser i de viktigste sakene eller der fagministrene ikke har klart å bli enige.

Ministerrådet - EUs lovgivende organ sammen med Europaparlamentet. Består av en minister fra hvert medlemsland (i f.eks fiskerispørsmål møtes fiskeriministrene). Vedtak gjøres med simpelt flertall (51%), kvalifisert flertall (71%) eller enstemmighet (100%.) Landene har ulik stemmevekt utfra størrelsen. Totalt 87 stemmer, kvalifisert flertall krever 62 stemmer. Fra 1. januar 2005 trer en ny stemmevektsfordeling i kraft som følge av Nicetraktaten. Gjennom de ulike traktatforhandlingene har bruken av kvalifisert flertall blitt utvidet, men noen områder krever fremdeles enstemmighet. Rådet for generelle anliggender (utenriksministrene) har et overordnet ansvar for å koordinere EUs politikk. Formannskapet går på omgang mellom landene hvert halvår.

Europakommisjonen – EUs utøvende organ. Består av 20 kommissærer som utpekes av medlemslandene og godkjennes av Parlamentet. De 5 største landene har to kommissærer, mens de øvrige har én. Fra 2005 vil alle landene ha én kommissær. Kommisjonen leder forvaltningen i Brussel på ca. 17 000 ansatte. President siden 1999: Romano Prodi. Kommisjonen har enerett på å fremme forslag til ny lovgivning. Den har ansvaret for at det endelige vedtaket bli iverksatt og etterlevd og har myndighet til å fatte vedtak innenfor visse områder, f.eks konkurransepolitikk.

EF- domstolen – Er satt til å tolke traktater og lovverk. Kan dømme i alle typer saker som dekkes av de felles lover og regler, og kan dømme enkeltpersoner, bedrifter og land. Kommisjonen kan anlegge saker og kan selv bli dømt. Domstolen har femten dommere – en fra hvert land- som utnevnes for 6 år av gangen. Dommerne utpekes av regjeringene i fellesskap. Dommerne blir assistert av ni generaladvokater. Førsteinstansretten opprettet i 1989 for å avhjelpe den store arbeidsmengden. Domstolen har sete i Luxemburg.

Den europeiske sentralbanken - Den europeiske sentralbank (ESB) har ansvar for pengepolitikken til de 12 landene som deltar i eurosamarbeidet. Den ble opprettet i 1998 og har sete i Frankfurt. Sentralbanken skal føre en valutapolitikk som bidrar til lav inflasjon og den kan endre rentenivået for å oppnå dette.

Andre viktige organ
Den økonomiske og sosiale komité består av representanter for fagbevegelsene og organisasjonslivet og avgir særlig synspunkter på spørsmål om arbeidsliv og sosialpolitikk. Regionskomiteen består av representanter for lokale og regionale myndigheter og uttaler seg blant annet i kommunal- og regionalpolitiske spørsmål. Revisjonsretten kontrollerer bruken av EUs budsjettmidler. Ombudsmannen tar i mot klager fra EU-borgere som føler seg urettmessig behandlet av administrasjonen i EUs institusjoner.

EU vedtar felles lovgivning bl.a for å sikre konkurranse under like vilkår i EUs indre marked og etablere enhetlige tekniske standarder på produkter og tjenester. Minimumsregler for arbeidsvilkår skal hindre sosial dumping og det foregår nå en koordinering for å sikre velferdssystemet. Det samme gjelder andre områder som f.eks miljøstandarder.

Fire typer beslutninger:

- Forordninger: Rettsakter som gjelder umiddelbart i medlemslandene. De kan sammenlignes med et lands egne lover.

- Direktiver: Rettes til medlemslandene og er bindende ved at målsettingen må innfris, mens det er opp til hvert medlemsland å avgjøre hvordan.

- Beslutninger: Gjelder i enkeltsaker og er bindende for dem de er rettet mot.

- Henstillinger og uttalelser: Er ikke bindende, men kun en oppfordring til den de er rettet mot.

Romatraktaten av 1957 etablerte et tett økonomisk samarbeid mellom landene og i prinsippet et stort indre marked med fri bevegelse av varer, tjenester og personer over grensene. Toll, avgifter og kvotebegrensninger mellom landene skulle fjernes og felles tollsatser mot omverdenen ble innført. En felles landbruks- og konkurransepolitikk ble etablert. Mange av målsettingene ble egentlig ikke oppfylt før etableringen av EFs indre marked 1. januar 1993.

Enhetsakten av 1986 åpnet for bindende flertallsbeslutninger i Ministerrådet i de fleste spørsmål knyttet til etableringen av det indre marked. Miljø ble et fellesskapsanliggende.

Maastricht-traktaten av 1993 vedtok innførelsen av den økonomiske og politiske union, en videreføring av det indre marked, med opprettelsen av en felles sentralbank og en felles valuta. Samarbeidet ble styrket innenfor områder som miljø, kultur, forskning, utdanning og ungdomsspørsmål. Det ble gitt større myndighet til Europaparlamentet og Ministerrådet skal fatte flere beslutninger med kvalifisert flertall. Nærhetsprinsippet ble traktatfestet. Utenriks-, sikkerhets- og justispolitikk ble innført som EU-områder, men kun som regjeringssamarbeid uten Kommisjonen og Parlamentet.

Amsterdamtraktaten trådte i kraft 1. mai 1999. Europaparlamentet fikk en sterkere stilling ved at medbestemmelsesprosedyren skal gjelde for mesteparten av lovgivningen i det indre marked. Flere politikkområder gikk over fra krav om enstemmighet til å kunne fattes ved kvalifisert flertall i Ministerrådet. Kommisjonens president fikk en sterkere stilling. Traktaten åpnet også for større fleksibilitet slik at noen medlemsland kan utvikle et tettere og mer integrert samarbeid enn andre.

Nicetraktaten ble vedtatt i desember 2000. Traktaten skal ratifiseres i alle medlemslandene før endringene blir gjeldende. Traktaten innebærer institusjonelle endringer fra 2005 for å klargjøre EU for utvidelsen østover. Ny stemmevektsfordeling i Ministerrådet ble vedtatt, flertallsbeslutninger ble innført på 29 nye områder, og maksimum antall kommissærer skal være 27. Det skal avholdes en ny regjeringskonferanse i 2004 for å revidere traktatene i lys av den raske utviklingen.

Charteret om Grunnleggende Rettigheter. For å garantere hver enkelt EU-borgers rettigheter har EU utformet et Charter om grunnleggende rettigheter som ble vedtatt som en politisk erklæring ved Nicetoppmøtet i desember 2000. Charteret er basert på verdiene menneskeverd, frihet, likhet og solidaritet og prinsippene om demokrati og rettsstat. Ved neste regjeringskonferanse i 2004 vil det diskuteres om Charteret skal bli juridisk bindende, hvilket vil medføre en ny dimensjon til vernet om den enkelte borgers sosiale og politiske rettigheter i EU.

EU har et budsjett som utgjør mindre enn 1,2% av medlemslandenes samlede BNP. Mesteparten av midlene (45,5%) går til landbruk, mens en annen stor del går til utjevning av regionale forskjeller i Europa gjennom strukturmidlene (34,2%).

Det indre marked: Innebærer et område med fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer (de fire friheter). Dette har ført til avvikling av et stort antall fysiske (grensekontroller), tekniske (standarder, produktkrav) og fiskale (indirekte skatter, momsregler) barrierer mellom landene. Med åpningen av de nasjonale markedene følger felles regulering av produkter og retningslinjer for å sikre forbrukernes rettigheter. Arbeidet med å sikre og utvikle det indre marked pågår kontinuerlig.

Konkurranse: Alle økonomiske aktører i EØS-området skal ha like spilleregler i markedet. Ingen skal kunne ha monopol eller kunne utnytte sin dominerende posisjon til å hemme konkurransen og diktere priser og betingelser. Statssubsidier begrenses for å unngå konkurransevridning. Strenge regler finnes for prissamarbeid.

Den økonomiske og monetære union – ØMU: EUs felles valuta euroen erstatter de nasjonale valuta hos de 12 medlemslandene i ØMU. Den bidrar til å ta bort den tidligere usikkerheten i forhold til valutakurssvingninger, og det blir lettere og billigere å reise og handle når man slipper å veksle penger. Det blir også lettere å sammenlikne priser i de forskjellige landene. Forutsetningen for å bli med i eurosonen er at kriteriene for inflasjon, rentenivå, statsgjeld og budsjettunderskudd er oppfylt.

Utenriks- og sikkerhetspolitikk – En felles utenriks- og sikkerhetspolitikk ble opprettet med Maastricht-traktaten i 1992 og forsterket i 1997 (Amsterdamtraktaten). Javier Solana ble utnevnt til EUs representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk på toppmøtet i Köln i 1999. I 1999 ble det vedtatt å opprette av en felles militær styrke som skal drive fredsbevarende og fredsopprettende arbeid og bestå av 60 000 soldater.

Schengen – Schengenavtalen innebærer at det ikke er personkontroll på grensene mellom deltagerlandene. Schengenavtalen omfatter alle EUs medlemsland med unntak av Storbritannia og Irland, samt Norge og Island. Avtalen innebærer felles regler for kontroll av yttergrensene og harmonisering av visumreglene. Spørsmål om asyl bestemmes nasjonalt, men Dublinkonvensjonen inneholder regler for hvilket land som skal behandle en søknad. Schengenavtalen innebærer i tillegg en styrking av politisamarbeidet.

Utvidelse av EU: Forhandlingnene med de første søkerlandene startet 30. mars 1998 og det forhandles med 12 land om medlemsskap: Polen, Ungarn, Romania, Tsjekkia, Slovakia, Bulgaria, Slovenia, Litauen, Latvia, Estland, Malta og Kypros. Tyrkia har status som kandidatland. For å bli medlemmer må søkerlandene akseptere all EUs nåværende lovgivning. Landene forhandler på individuell basis og vil kunne bli medlemmer når de har forhandlet ferdig. EU vil om kort tid kunne bestå av 25-30 medlemsland.

Agenda 2000 er navnet på en serie med reformer som moderniserer fellesskapets distrikts- og landbrukspolitikk. Agenda 2000 er også unionens finansielle rammeverk for 2000-2006 og gjør EU i stand til å ta opp nye medlemmer.

Miljøpolitikken blir stadig mer sentral i EUs arbeid gjennom lovregulering og politiske tiltak, samarbeidsavtaler med industrien og støtteordninger. EU har et handlingsprogram for miljø der blant annet kampen for å redusere klimagasser er et høyt prioritert område. EU er en viktig internasjonal aktør og har en pådriverrolle i globale miljøkonferanser.

Likestilling og antidiskriminering – I EUs traktater er det nedfelt at EU skal arbeide for likestilling mellom kvinner og menn. Ved utarbeidelse av nytt lovverk skal konsekvenser for likestillingen utredes. I EUs traktat er det også nedfelt regler mot diskriminering på grunn av kjønn, nasjonalitet, etnisitet, religiøs overbevisning, tro, funksjonshemming, alder eller seksuell legning.

EUs traktater regulerer EUs ansvarsområder. Skal traktatene eller den institusjonelle oppbygging og virkemåte endres, forutsetter det en enstemmig beslutning blant medlemslandene. På endel områder som f.eks i konkurranse-, handels- og landbrukspolitikken er det meste av regler og ordninger felles. På andre områder som bl.a miljøpolitikken finnes det minstestandarder, mens landene selv velger hvordan de vil nå målene som er satt, og om de ønsker strengere eller bedre regler. En forutsetning er imidlertid at disse nasjonale tilpasningene ikke bare er skjulte handelshindringer.

En del politikkområder faller utenfor det som kalles EUs kompetanseområde. Dette gjelder blant annet inntektsskatt og helsesystemet. Samtidig er EU svært opptatt av å styrke folkehelsen og gjør dette blant annet gjennom å fremme et regelverk som beskytter folks helse, gjennom støtte til helseprogrammer og gjennom innsamling av statistikk på området. På områder som kultur og utdanning kommer EU bare inn med tiltak som støtter og supplerer landenes politikk, samt oppfordrer til samarbeid landene i mellom. EUs nærhetsprinsipp sier at en beslutning ikke skal tas på et høyere nivå enn nødvendig.

Politiske retningslinjer, samordning og utveksling av erfaringer basert på et felles sett av indikatorer er i ferd med å bli vel så viktig som styring gjennom direktiver. På områder der regelverket bestemmes nasjonalt, som for eksempel velferdspolitikk, foregår det likevel en stor grad av samordning og sammenligning av erfaringer for å finne gode løsninger på felles utfordringer. Europas aldrende befolkning er en slik utfordring, og de ulike pensjonssystemene i medlemslandene analyseres for i fellesskap å finne løsninger som sikrer den europeiske sosiale modellen også i fremtiden.

Debatten om Europas fremtid
På Regjeringskonferansen i 2004 skal arbeidsfordelingen mellom medlemslandene og EU debatteres. I tillegg står forenkling av traktatene, statusen til Charteret om Grunnleggende Rettigheter og de nasjonale parlamentenes rolle på dagsorden.

Det har vært en klar utvikling mot større innsyn og offentlighet i EUs organer i løpet av de siste årene. Alle lovvedtak i Ministerrådet og Europaparlamentet skal offentliggjøres, inklusive landenes stemmegivning. Det er mulig å følge debattene i Europaparlamentet og en del av Rådsmøtene.

All lovgivning offentliggjøres i EF-tidende, men også forslag til lovgivning er offentlige: http://europa.eu.int/eur-lex. Høringsdokumenter finnes på internett, på portalen Kom til Orde i Europa. Oversiktsside over alle generaldirektoratene: http://europa.eu.int/comm/dgs_da.htm