Fire seiglivede myter om EU

Å representere EU i Norge er en positiv opplevelse. De fleste nordmenn har stor interesse for EU og kjenner EUs betydning for Norge, uavhengig av syn på medlemskap.

Det hender imidlertid at media tegner et virkelighetsfjernt bilde. Av og til på grunn av misforståelser, men også manglende forståelse av hvordan EU fungerer. Misforståelser vil alltid forekomme. Men i blant utvikler disse seg til seiglivede myter. La meg derfor kort få kommentere fire myter som synes å ha fått fotfeste i Norge og delvis i visse EU-land.

Myten om Europakommisjonens egenrådige byråkrati styrkes jevnlig av ”nyheter” om underlige EU-beslutninger. Svært ofte viser disse seg å være uriktige. Jeg vil nevne noen eksempler, som det for øvrig finnes flere av på vår hjemmeside www.europakommisjonen.no/myter

For noen år siden skrev norsk presse at EU påla kommunene kostbare endringer av underlag og utstyr på lekeplasser. Reglene viste seg å være frivillige og hadde sitt utspring i det europeiske standardiseringsorganet CEN, som ikke har noe med EU å gjøre. Vi har også nylig lest at Europakommisjonen skal ha forbudt både elgjakt og tørking av fisk utendørs. I realiteten viste det seg at de nye hygienereglene for håndtering av mat ga romslige unntak for jakt og tradisjonelle produksjonsmetoder, så verken elgjakt eller tørking av fisk utendørs er truet.

Selv om de mest oppsiktsvekkende ”nyhetene” viser seg å være uriktige finnes det sikkert EU-regler som berettiger kritikk. Man bør imidlertid vite at Kommisjonen ikke fastsetter regler på egenhånd. Kommisjonens forslag granskes nøye av medlemslandenes eksperter, før de godkjennes av de folkevalgte i Europaparlamentet og av ministrene i Rådet. Kommisjonen handler altså ikke utenfor politisk kontroll.

At EU skal utpeke en felles utenriksminister og skape en felles innsatsstyrke for å bistå FN med å gripe inn i og forhindre konflikter, har ført til spekulasjoner om at EU er på vei til å bli en europeisk versjon av USA, og at medlemslandene blir å sammenligne med amerikanske delstater. Selv om EUs internasjonale rolle forhåpentligvis styrkes, og selv om det er vanskelig å sette en merkelapp på hva EU er, er det vanskelig å ta sammenligningen med USA på alvor.

EU består av nasjonalstater med ulike tradisjoner, kulturer og språk. Den nye grunnlovstraktaten slår ring om dette mangfoldet. Uansett EUs utvikling vil medlemslandene ønske å beholde en politisk styring og kontroll, blant annet over utenriks- og sikkerhetspolitikken, som knapt kan lede tanken til en ”superstat”. Det er derfor vanskelig å forestille seg at medlemslandene for eksempel skulle opprette et europeisk ”statssjefsembete” med makt og myndighet som en amerikansk president. Det er også verdt å merke seg at grunnlovstraktaten åpner for utmelding, noe som neppe er tilfelle i en ”superstat”.

Jeg har også hørt nevnt at medlemsland på Norges størrelse har like liten makt i EU som Kystpartiet har på Stortinget. Faktum er at de små medlemslandene har stemmevekt som langt overstiger deres folketall. De tre nordiske medlemmene har til sammen 24 stemmer, mot Tysklands 29, til tross for at Tysklands befolkning er fire ganger større. I den nye grunnlovstraktaten er det foreslått stemmeregler som tar mer høyde for befolkningstall. De små landene sikres likevel en innflytelse som langt overstiger antall innbyggere.

Enda viktigere er det at man så langt det lar seg gjøre forsøker å unngå avstemninger i Rådet. EU er fremfor alt en formidabel ”kompromissmaskin” der man kollegialt søker konsensus, og bestreber seg på å ta hensyn til de enkelte medlemslandenes vitale interesser. Innflytelse avgjøres etter min oppfatning vel så mye av kompetanse, nettverk og evne til å legge frem gode argumenter som av landets størrelse.

Myten om uhemmet markedsliberalisme dyrkes i enkelte miljøer, og EU beskrives som en trussel mot velferdsstaten. Det er sant at EU bygger på markedsøkonomi. Det gjelder vel også resten av verden, med unntak av Nord-Korea og Cuba. Det er også sant at EU har satt seg fore å bli verdens mest konkurransedyktige kunnskapsøkonomi innen 2010, i den såkalte Lisboa-strategien.

Det som imidlertid skiller EU fra for eksempel USA er at man legger større vekt på de miljømessige og sosiale hensyn, noe som også er forankret i grunnlovstraktatens charter for grunnleggende rettigheter.

Avveining mellom liberalisering og sosiale hensyn i EU kan variere over tid med medlemslandenes skiftende regjeringer. Men EU som system står neppe for noen ekstrem form for markedsliberalisme. Flertallet av europeiske venstrepartier ser faktisk EU som en forutsetning for å kunne imøtegå en del av globaliseringens negative sider.